Talmud

JMMANUEL

del II

 
link  til

DEL 1

DEL 3

KAPITTEL 15

 

Lignelsenes innehold

 

  1. Samme dag gikk Immanuel ned til sjøen og slo seg ned der.
  2. Og mange mennesker samlet seg omkring ham. Derfor gikk han ned i en båt og satte seg der, og alt folket sto igjen på stranden.
  3. Og han talte til dem om mange ting i ulike lignelser og sa: "Se, en såmann gikk ut for å så.
  4. Og mens han sådde, falt noe på veien; der kom fuglene og spiste det opp.
  5. En del falt på fjellgrunn, der det ikke var mye jord.
  6. Og da solen steg høyt, visnet det, og da det ikke hadde røtter, tørket det ut.
  7. En del falt blant tornene; og tornene vokste opp kvelte det.
  8. En del falt på god jord og bar frukt, dels hundrefalldig, dels sekstifalldig og dels trettifalldig.
  9. Den som har ører han hører!"
  10. Og disiplene trådde frem til ham og sa: "Hvorfor taler du til dem i lignelser, slik at de ikke forstår din lære?"
  11. Han svarte og sa: "Dere er det gitt å forstå åndens hemmeligheter, men for dem er det ikke gitt,
  12. For de lytter vel til mine ord, men de lever fortsatt etter sine skriftlærde og farisèernes falske lærer.
  13. Deres ånd er uvitende og tom, og de må altså først lære seg å tenke,
  14. Og hva ville være bedre for å få dem til å tenke, enn å tale i lignelser.
  15. Sannelig sier jeg dere: "Kunnskapen om sannheten er kun verdifull og god om den oppnåes gjennom egen tenkning, som å løse de hemmeligheter som beskrives i form av lignelser.
  16. Mennesket er fortsatt av liten tro og uten kunnskap, og Skapelsens lover og åndens kraft er det heller ikke klar over.
  17. Først må mennesket lære seg å skille ut sannheten og å leve i henhold til Skapelsens lover.
  18. Slik at det blir kunnskapsrikt og mektig i ånden.
  19. For den som da har, til ham skal det gis i overflod; men den som ei har, fra ham tas også i fra ham det han har.
  20. Derfor taler jeg til dem i lignelser. For med seende øyne ser de ikke, og med hørende ører hører de ikke; og de forstår det heller ikke.
  21. Og i dem oppfylles Jesajas profeti, som sier: "Med ørene skal de høre og de skal ikke forstå det; og med seende øyne skal de se og de skal ikke kjenne igjen det.
  22. For disse menneskers hjerter er forstokket, og deres ører hører dårlig, og deres øyne slumrer, slik at de ikke ser med øynene eller hører med ørene eller forstår med forstanden og ikke gjør seg et begrep om sannheten og de lover som er gitt av Skapelsen, slik at de dermed ikke heller får hjelp eller når kunnskap.
  23. For Israels folk har sveket Skapelsens lover og er fordømt og skal aldri finne ro.
  24. Dets blod skal utgytes, for de forsynder seg uopphørlig mot Skapelsens lover.
  25. De tror seg være det utvalgte folket, over alle andre, og av en egen rase.
  26. Men, hvilken stor villfarelse og arroganse, for ettersom Israel aldri har vært et folk og aldri en rase, så har det heller aldri vært en utvalgt menneskerase.
  27. Å ha syndet mot alle Skapelsens lover er Israel en folkemasse med en på ingen måte en ærefull fortid, som kjennetegnes av mord og brann.
  28. Bare et fåtall fedre blant denne mengde av troløse har en ærefull fortid og en påvisbar stamtavle.
  29. Men de hører ikke til de ormer og huggormers avkom, som har solgt seg selv til den falske, jødiske tro,
  30. Den falske troen og de falske lærer, som de har tatt over etter Moses, og som de i sin tur har røvet fra egypterne.
  31. Disse fåtallige fedre tror på sannheten og kunnskapen, og de erkjenner bare Skapelsens lover.
  32. Men de er blitt sjeldne i dette landet, så de kan regnes på en manns hånd.
  33. De er bare fåtallige, og ingens øye skulle kunne se dem, og ingens øre høre dem.
  34. Men velsignet er deres øyne som ser og ører som hører.
  35. Sannelig, jeg sier dere: Mange profeter og rettferdige har ønsket å se det som dere ser, og de har ikke sett det, og høre det dere hører, og de har ikke hørt det.
  36. Så hør nå denne lignelsen om såmannen:
  37. Om noen hører åndens sanne ord og lovene og ikke forstår, så kommer den falske og rykker opp det som er sådd der i hans forstand; det er det som er sådd på veien.
  38. Men der det er sådd på fjellgrunn, vil det si: Den, som hører ordet og straks opptar det med glede,
  39. Men han er ikke stabil inni seg, så det kan ikke vokse seg fast, slik at det blir påvirkelig; når bekymringer og forfølgelse rammer ham for sannhetens skyld, blir han arg.
  40. Men for hva som er sådd blant torner, vil det si: Den, som hører ordet, men der verdslig omsorg og forfengelig materiell rikdom kveler sannheten og kunnskapen, frembringes ingen frukt.
  41. Men for hva som er sådd i den gode jorden, vil det si: Den, som opptar ordet og søker å finner sannheten, slik at han kan leve etter sannhetens lover; han kan få frukt til å vokse og modnes, og han frembringer en rik avling, en gir hundrefalldig, en annen sekstifalldig, og ytterligere en gir trettifalldig.
  42. Sånn lyder betydningen av lignelsen, hvis hemmelighet må avsløres av menneskene, slik at de øver seg på å tenke og vinne innsikt.
  43. Men veien til å nå visdom og finne sannheten er lang, og vanskelig er det å lyde Skapelsens lover, som dog er så åpenbare."
  44.  

     

     

    Ugresset blant den gode frukten

     

  45. Men han fremla en annen lignelse og sa: "Det åndelige rike er likt et menneske, som har sådd god sed på sin åker.
  46. Men mens han sov, kom hans uvenn og sådde ugress blant den gode avlingen og gikk siden derfra.
  47. Da avlingen vokste og ga frukt, vokste det også ugress.
  48. Da gikk tjenerne til såmannen og sa: "Herre har du ikke sådd god sed på din åker? Hvorifra kommer da ugresset?"
  49. Han sa til dem: "Det har en uvenn gjort." Da sa tjenerne: "Vil du at vi går dit å renser bort det?"
  50. Men han sa: "Nei, for da kan dere samtidig rykke opp den gode frukten, når dere renser bort ugresset.
  51. La begge vokse til sammen frem til innhøstingen; og ved tiden for innhøsting, skal jeg si i fra til slåttekarene: Samle først inn ugresset og bind det i knipper, slik at man kan brenne det og strø asken over feltet, sånn at det danner næring og gir godt jordsmonn; men den gode frukten skal dere hente inn til meg å lagre på min låve.
  52. For se, sa Immanuel, begge vokser til sammen , ugresset og den gode frukten.
  53. Ugresset hindrer den gode frukten i veksten, men senere blir ugresset til næring, som gjødsler jorden.
  54. Om ikke ugresset hadde vært, som gir næring til jorden, kunne ikke den gode frukten vokse, for den behøver næringen."
  55.  

     

     

    Sennepskornet

  56. En annen lignelse fremla han for folket og han sa: "Det åndelige riket er som et sennepskorn, som et menneske tok og sådde på sin åker;
  57. som er det minste blant frø, men når det har vokst opp er det større enn all buskas og blir et tre, slik at fuglene i himmelen kommer å bor i dets grener."
  58.  

     

     

    Surdeigen

  59. Enda en annen lignelse ga han til folket: "Det åndelige riket er likt en surdeig, som en kvinne tok å blandet inn tre skjepper mjøl, til den var helt gjennomsyret."
  60. Og på denne måten talte Immanuel til folket i lignelser, og uten lignelser talte han ikke til dem,
  61. Så skulle det oppfylles, som er sagt gjennom profeten, som sier: "Han skal åpne sin munn i lignelser, og uttale det som var skjult enda fra verdens begynnelse. Slik at folket derav må ta lærdom og finne sannheten og innse og følge lovene."
  62.  

     

     

    Skatten i åkeren og den dyrebare perlen

  63. Den som har ører, han hører: Det åndelige riket er lik en skatt som var skjult i en åker, og som et menneske fant og gjemte; og i sin glede over dette går han bort og selger alt han eier og har, og kjøper åkeren.
  64. Men ytterligere er det åndelige riket likt en kjøpmann, som søkte etter gode perler, og da han fant en verdifull perle, gikk han bort å solgte alt han eide og hadde, og kjøpte den.
  65.  

     

     

    Fiskenettet

  66. Og atter igjen er det åndelige riket som et nett, som ble kastet i havet og tok fangst av alle mulige slag.
  67. Men da det var fult, dro de opp det på stranden, satte seg ned og samlet sammen det gode i beholdere, men det ubrukelige kastet de bort.
  68. Slik er det også med det åndelige riket, som råder i mennesket, og hvis konge er mennesket selv.
  69. Respekter derfor lignelsene - lær dere å tyde dem, slik at dere lærer å tenke og innse og følge Skapelsens lover.
  70. Har dere forstått alt dette? De svarte: "Ja."
  71. Da sa han: "Derfor er hver skriftlærd, som er blitt den åndelige kunnskapen og det åndelige rikets disippel, lik en husfar, som ut av sitt forråd henter frem nytt og gammelt."
  72.  

     

     

    I Nasareth

  73. Og det hendte, at da Immanuel hadde avsluttet disse lignelser gikk han derifra,
  74. og kom til sine fedres by Nasareth, og underviste i synagogen, så mennesker ble forferdet, og de sa: "Hvorifra har denne mann fått sådan visdom og egenskaper til å gjøre slike gjerninger?
  75. Er han ikke sønn til tømmermannen Josef, hvis hustru ble havende gjennom en vaktengels sønn? Heter ikke hans mor Maria? Er ikke Judas, Joseph, Simeon og Jakobus hans brødre?
  76. Og hans søstre, er de ikke alle her med oss? Hvorifra får han da all denne viishet og makten til å utføre sine gjerninger?"
  77. Så ble de forarget på ham, og truet med å stille ham for retten.
  78. Men Immanuel sa: "En profet er ingen steder så lite verdsatt som i sitt eget fedreland og sitt eget hus, og dette skal besannes i all fremtid og så lenge menneskene er av svak tro og blindt tror på de skriftlærdes og skriftforvrengernes falske lærer.
  79. Dette kommer også å oppdages som sannhet om to ganger tusen år, når menneskene har blitt klar over kunnskapen og er blitt tenkende, og når min virkelige lære på nytt kommer i dagen, i uforfalsket stand.
  80. Den nye profeten i denne fjerne fremtid kommer ikke til å ha så stor kraft og makt over det onde og over sykdommene,
  81. Men hans viten kommer å være min, og hans åpenbaring av mine virkelige lærer skal ryste hele jorden i dets grunnvoller, for ved hans tid skal verden være oversvømmet av mine, gjennom skriftforvrengerne forfalskede lærer og leve i en dødsbringene falsk kult.
  82. Det er den tiden, da krig i fra verdensrommet begynner å true, og mange nye guder forsøker å bli herrer over jorden.
  83. Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den nye profeten skal ikke bare forfølges av et falskt folk, i likhet med hva som skal hende meg, men han skal forfølges av hele verden og mange forvrengte kulter, som fører frem mange falske profeter.
  84. Allerede før de to tusen år er til ende, skal den nye profeten forkynne mine uforfalskede lærer hos små grupper, liksom også jeg i en liten gruppe av disipler og betrodde underviser om visdommen og kunnskapen, åndens og Skapelsens lover.
  85. Hans vei kommer til å være meget vanskelig og full av hinder, for han skal begynne sin misjon i et fredelig land i Norden, der hvor det også er en streng, forfalsket kult som hersker, som er grunnet på mine, av skriftforvrengerne, forfalskede lærer.
  86. Dette forutsier jeg, og slik kommer det å bli."
  87. Og mens han var der, gjorde han ingen store tegn på sin kraft, og forkynte ikke noe av sin store kunnskap, for deres svake tros skyll.

 

 

 

KAPITTEL 16

 

Herodes og Johannes Døperen

  1. Ved den tiden da Immanuel var i Nasareth, trengte ryktet om ham frem til Herodes.
  2. Og han sa til sitt tjenestefolk: "Det er sikkert Johannes Døperen; han har stått opp fra det døde, derfor virker slike krefter i ham."
  3. For Herodes hadde grepet, bundet og fengslet Johannes for Herodias, hans bror Philippus hustrus skyld, og latt halshugge ham.
  4. Det hadde gått til sånn, at Johannes hadde klandret ham og sagt: "Det er ikke bra at du har tatt Herodias, for du har begått ekteskapsbrudd med henne, og dere må altså straffes iflg. Loven."
  5. Og han skulle gjerne ha drept døperen, men han fryktet folket, for de holdt ham for å være en profet.
  6. Men da Herodes feiret sin fødselsdag danset Herodias datter for dem, hvilket behaget Herodes meget.
  7. Derfor lovet han henne under en lovstridig ed, at han ville gi henne hva som helst hun ønsket av ham.
  8. Og etter instruksjon av sin mor sa hun: "Gi meg Johannes Døperens hode på et sølvfat."
  9. Men Herodias datter gråt da hun sa det, for hun var glad i Johannes Døperen, ettersom hun trodde på hans lærer.
  10. Og kongen var glad for at Herodias hadde overtalt sin datter til å forlange Døperens hode, for da hvilte det ingen skyld på ham i folks øyne, ettersom han hadde avlagt eden.
  11. Men Herodias datter viste ikke, at Herodes og hennes mor allerede før dansen var enige om å forlange Døperens hode gjennom henne.
  12. Og så sendte Herodes noen i vei og lot halshugge Johannes i fengselet.
  13. Og hans hode ble båret frem på et sølvfat og gitt til piken,
  14. Og hun kysste pannen på det avhogde hodet, gråt bittert og sa:
  15. "Jeg viste ikke at kjærligheten har en så bitter smak."
  16. Etterpå bar hun Døperens hode til sin mor.
  17. Men så kom hans disipler og tok hans døde kropp og begravde den, etterpå gikk de til Immanuel og fortalte hva som hadde hendt.
  18. Og da Immanuel hørte det ble han redd og dro derifra i en båt til et øde sted. Og da folket hørte om dette, fulgte de etter ham til fots ut av byene.
  19. Og Immanuel så i fra vannet den store skaren; og han følte synd på dem, så han gikk i land og botet deres syke.
  20.  

     

     

    Bespisingen av de fem tusen

  21. Men på aftenen trådte hans disipler frem til ham og sa: "Trakten er øde og natten faller over landet; la menneskene forlate deg, slik at de kan kjøpe mat og drikke i byene."
  22. Men Immanuel sa: "Det er ikke nødvendig at de går sin vei; gi dem noe å spise og drikke."
  23. Men de sa: "Her har vi ikke mer enn fem brød og tre fisker."
  24. Og han sa: "Så gi dem til meg."
  25. Og han ba folket å slå seg ned og tok de fem brødene og tre fiskene, talte hemmelighetsfulle ord og brøt brødet og fiskene og ga dem til disiplene, og disiplene ga dem til folket.
  26. Og de spiste alle sammen og ble mette, og de sparte det som ble over, tolv fulle korger.
  27. Men de som hadde spist var omkring. fem tusen mennesker.
  28.  

     

     

    Vandringen på sjøen

  29. Og straks forlangte Immanuel av sine disipler, at de skulle gå i båten og foran ham dra inn til byen, mens han så til at folket forlot ham.
  30. Og da han hadde sendt i vei alt folk, steg han alene opp på et lite berg for å roe seg og for å samle sine utømte krefter på nytt. Og på kvelden var han der for seg selv.
  31. Og disippelenes båt var da midt ute på sjøen og hadde nød på grunn av de høye bølgene; for vinden var i mot dem og stormen var over dem.
  32. Men under den fjerde nattvakten kom Immanuel ut til dem, og han gikk over bølgene på sjøens vann.
  33. Og da disiplene så ham gå på vannet, ble de meget forskrekket og sa: "Han er et gjenferd." Og de skrek av redsel.
  34. Men straks kom Immanuel nærmere og talte til dem og sa: "Hver ved godt mot, det er meg; frykt ikke."
  35. "Mester er det du?" Spurte enda Petrus.
  36. Men Immanuel sa: "Sannelig, det er meg."
  37. Men Petrus svarte ham og sa: "Mester, om det er du, så la meg komme til deg på vannet."
  38. Og Immanuel sa: "Kom hit til meg, og frykt ei,
  39. Tro og vit, at vannet bærer deg, og det skal bære deg.
  40. Tvil ikke på din tro og din kunnskap, så skal også vannet være fast mark for deg."
  41. Og Petrus steg ut av båten og gikk på vannet i retning frem mot Immanuel.
  42. Men da en kraftig tordenskrell rev i stykker stormens larm, ble han redd og begynte å synke, skrek og sa: "Immanuel, hjelp meg!"
  43. Men Immanuel skyndte seg til ham og rakte ham hånden og grep tak i ham og sa: "Å, du av liten tro, hvorfor ble du redd og hvorfor tviler du i din frykt?
  44. Din kunnskaps kraft gir deg evnen, slik som du nettopp har sett.
  45. Du stolte på mine ord før tordenskrellet, men da ble du redd og tvilte, og da overga deg kunnskapens kraft og din evne forsvant.
  46. Tvil aldri på din ånds kraft, som jo er en del av Skapelsen selv og derfor ikke kjenner noen grenser for sin makt.
  47. Se, det var en liten fugl som sirklet rundt på stor høyde og kvitret og gledet seg over livet, da kom et vindkast og fikk den til å vingle. Da tvilte den plutselig på sin evne til å fly og styrtet ned og var død.
  48. Tvil derfor aldri på din ånds kraft og tvil aldri på din kunnskap da logikken beviser for deg Skapelsens lov."
  49. Og de steg ned i båten og Immanuel befalte stormen å roe seg, og vinden avtok.
  50. Men de som var i båten undret seg å sa: "Du er sannelig en åndens mester og en som har kunnskap om Skapelseslovene.
  51. Din like har aldri blitt født, og ingen profet hadde denne makt."
  52. Men Immanuel svarte: "Jeg sier dere: Det finnes større mestere av åndelig kraft enn meg, og det er våre urfedre som kom ute ifra verdensrommet,
  53. Og den største blant dem er Gud, og han er de tre menneskerasenes åndelige hersker,
  54. Men over ham står Skapelsen, hvis lover han lojalt følger og respekterer, således er ikke engang han allmektig slik som kun Skapelsen selv kan være.
  55. Således er det satt grenser selv for ham, som lar seg kalles Gud og som står over keisere og konger, slik det står skrevet.
  56. Men mennesket er uvitende og umoden, i det hun tror at Gud er Skapelsen, og det treller under en vranglære, som skriftforvrengerne har forfalsket.
  57. Da mennesket tror på Gud, så tror det ikke på Skapelsen, for Gud er et menneske slik som oss.
  58. Men forskjellen er, at han i sin ånd er tusenfaldig større enn oss, og større enn alle mennesker på jorden.
  59. Men han er ikke Skapelsen, som er uendelig og ikke har noen form.
  60. Således er også Gud et levende vesen fra Urskapelsen, som verken har en begynnelse eller slutt."
  61. Og de seilte over sjøen og gikk i land i Genezareth.
  62. Og da folket i denne byen ble klar over ham, sendte de ut bud over hele landet og førte alle syke til ham,
  63. Og ba ham om at disse skulle få røre ved sømmen på hans plagg, slik at de skulle bli friske.
  64. Og slik gikk det også; de som rørte på sømmen til hans plagg ble friske.

 

 

 

KAPITTEL 17

 

Menneskebud og Skapelseslovene

  1. Da kom farisèere og skriftlærde fra Jerusalem til Immanuel og sa:
  2. "Hvorfor ignorerer dine disipler de eldstes lover?"
  3. Han svarte dem og sa: "Hvorfor krenker dere da Skapelsens lover for deres lovverk skyld?
  4. Moses har etter Skapelsens lover sagt: Du må hedre din far og mor; den som vannheder sin far og sin mor, bør døden dø.
  5. Men dere lærer: Den som sier til sin far eller mor; jeg ofrer til kulten det som du skulle ha fått av meg,
  6. Han behøver ikke hedre sin far eller mor; og dermed har dere opphevet Skapelsens lover for deres lovverk og for deres maktbeger skyld.
  7. Dere hyklere, aldeles riktig profeterte Jesaja om dere, når han sa:
  8. Folket Israel ærer Skapelsen med sine lepper, men deres hjerte og deres kunnskap er fjernt i fra den,
  9. Og fåfengt tjener de sin kult, ettersom de lærer seg slike forfalskede og løgnaktige lærer, som ikke er annet en menneskers påbud.
  10. Og Immanuel ropte til seg folket og sa: Hør, og forstå dette!
  11. De skriftlærdes og farisèernes lærer er falske og løgnaktige, for de preker for dere menneskelover, som ikke er Skapelsens lover."
  12. Da trådte hans disipler frem til ham og sa: "Vet du, at de skriftlærde og farisèerne ble sinte da de hørte dine ord?
  13. De er gått for å vitne mot deg, og drepe deg for dine lærers skyld."
  14. Men han svarte og sa: "Alle planter, som ikke lever etter Skapelsens lover, tørker inn og visner bort.
  15. La dem være, de er blinde ledere for blinde. Men om en blind leder en annen blind, faller begge i gropen.
  16. Men vi skal dog gå av sted, slik at forræderne blir uten bytte."
  17. Da svarte Petrus ham og sa: "Forklar for oss din tale om den blinde."
  18. Men da ga Immanuel sine disipler en reprimande og sa: "Er da også dere fortsatt ufornuftige og altså uvitende og tvilende i ånden?
  19. Siden lang tid tilbake har dere vært sammen med meg, men fortsatt brister det i deres evne til å tenke og utskille sannheten.
  20. Sannelig sier jeg dere: Dere selv kommer i fremtiden sterkt å bidra til at mine lærer blir forfalsket,
  21. For med deres kunnskap når dere knapt utover de andre menneskene.
  22. Merker dere da ikke, at alle lignelser og alt hva jeg sier har en åndelig mening, og at det altså handler om menneskets åndelige liv?
  23. Å, dere av liten tro, er deres forstand enda ikke ut over folkets dumhet?
  24. Pass dere, så dere ikke ser meg i falskt lys, og beskylder meg fra å være i fra en opprinnelse som jeg ikke kan stamme i fra."

 

 

 

KAPITTEL 18

 

Farisèernes befaling om tegn

  1. Men Immanuel gikk derifra og flyktet til trakten av Sidon og Tyrus.
  2. Og se, da kom sadukeerne og farisèerne til ham og krevde, at han skulle vise dem et tegn på den åndelige kraften.
  3. Men han svarte og sa: "På kvelden sier dere: Det blir en vakker dag, for himmelen er rød.
  4. Og om morgenen sier dere: I dag blir det uvær, for himmelen er rød og skyet. Av himmelens utseende kan dere bedømme; kan dere da ikke også tolke tidens tegn?
  5. Dette onde og troløse slektskap søker et tegn, men ikke noe annet tegn skal gis det, enn Jonas tegn, han som levende forsvant i fiskens buk, og levende var igjen der, og som siden levende kom frem i dagen igjen."
  6. Og han forlot dem og gikk derifra.
  7.  

     

     

    Farisèernes surdeig

  8. Da de dro over sjøen og kom til den andre stranden, hadde de glemt å ta med seg brød.
  9. Men Immanuel sa til dem: "Se til at dere passer dere for farisèerne og sadukeernes surdeig."
  10. Da snakket de seg imellom og sa: "Det er nok for at vi ikke har tatt med brød og annet å spise."
  11. Men da Immanuel hørte dette, ble han nedstemt og sa: "Å, dere av liten tro, hvorfor bekymrer det dere at dere ikke har brød?
  12. Forstår dere da enda ikke, og kan dere ikke tenke dere hvordan dere skal forstå min tale?
  13. Er dere av så liten tro og uten forstand, slik at dere ikke kan innse meningen?
  14. Forstår dere enda ikke, ønsker dere til evige tider å ikke ville forstå?
  15. Husker dere ikke de fem brødene og tre fiskene blant de fem tusen og de fem korgene som dere tok vare på?
  16. Hvorfor forstår dere da ikke, at jeg ikke snakker med dere om det brødet som dere daglig spiser? Men pass dere for farisèerne og sadukeernes surdeig."
  17. Da endelig forsto de, at han ikke hadde sagt, at de skulle passe seg for surdeigen i brødet, men for de skriftlærde og farisèernes forfalskede lærer.
  18.  

     

     

    Petrus tro

  19. Immanuel kom til trakten av Cesarea Philippi og spurte disiplene og sa: "Hvem sier folket at jeg er?"
  20. De sa: "Noen sier at du er Johannes Døperen, andre at du er Elia, atter andre at du er Jerimia eller en av profetene."
  21. Men han sa til dem: "Men hvem sier dere da at jeg er?"
  22. Da svarte Simon Petrus og sa: "Du er den av profetien utlovede og en sønn til den levende Guden, den åndelige herskeren av de tre menneskerasene."
  23. Da ble Immanuel vred, svarte og sa til dem: Å, du ulykkelige, min lære har ikke klargjort det for deg, og enda underviste jeg deg om sannheten.
  24. Og jeg sier deg også: Du er nok en trofast disippel, men din forstand kan bare sammenlignes med et barns.
  25. Du er Petrus, og på din klippe kan jeg ikke bygge min lære, og du kommer til å åpne enfoldets dører slik at de mennesker, som påtvinges av dine uriktige utlegninger av min lære, går inn der og lever etter en forfalsket lære.
  26. Ikke kan jeg gi deg nøkkelen til det åndelige riket, for da skulle du med den åpne feil lås og uriktige dører.
  27. Ikke er jeg sønn til de tre menneskerasenes åndelige hersker, og ikke heller er jeg Guds sønn.
  28. Min mor er Maria, som ble gravid med meg gjennom en vaktengel, en etterkommer av våre urfedre, og min jordiske far er Josef, som kun representerer farskapet over meg."
  29. Deretter forbød han sine disipler å fortelle noe til noen, og at de ikke fikk spre Petrus falske lære.
  30.  

     

     

    Forutsigelse om lidelse

  31. Fra den tiden begynte Immanuel å gjøre klart for sine disipler hvordan han må gå til Jerusalem og lide mye gjennom de eldste, de skriftlærde og yppersteprestene, etter som han ikke kunne la være å føre ut sin lære til dem.
  32. Og Petrus tok ham til side og sa til ham: "Må Gud eller Skapelsen forhindre det! Det får ikke tilstøte deg at du blir tatt til fange, torturert og drept."
  33. Men han vendte seg mot Petrus og ble vred og sa: "Vik bort fra satan, du er meg til ergrelse, for du tenker ikke på det åndelige men på det som er menneskelig.
  34. Simon Petrus, igjen skaper du forargelse og avslører ditt enfoldige tankesett.
  35. Sannelig sier jeg deg: For din uforstand skyld kommer verden å flyte av mye blod, etter som du skal forfalske mine lærer og på urett måte føre dem ut blant folket.
  36. Du kommer til å bli skyld i mange menneskers død, og også opphavet til et falskt navn på meg, og til den grove krenkelsen at jeg skulle være Guds sønn og at Gud også er selve Skapelsen.
  37. Men ennå nyter du min tålmodighets nåde, slik at du under en kort tid kan gjøre noe med din ufornuft gjennom å lære."
  38. Siden sa Immanuel til sine disipler: "Om noen vil følge mine lærer, så må han ta på seg byrden av sannhets søken, utskillelse og forståelse.
  39. For den som lever sitt liv i sannhet og kunnskap, han skal seire; men den som lever sitt liv i usannhet og uvitenhet, han skal tape.
  40. Hva hjelper det mennesket om det skulle vinne hele verden, men ta skade på sin ånd? Eller hvordan kan mennesket hjelpe sin ånd om det ikke er i stand til å tenke?
  41. Sannelig sier jeg dere: Det finnes noen her, som ikke kommer til å få smake åndens kraft i dette livet, men først i neste liv.
  42. Men menneskets ånd er uvitende, helt til det gjennom tenkning og forskning er blitt gjort vitende.
  43. Og menneskets ånd er således ikke et ufullkomment verk av mennesket, men er dets gitte del av Skapelsen, som må gjøres vitende og fullkommen.
  44. Slik at det går mot det å være ett med Skapelsen, da også Skapelsen lever konstant i vekst.
  45. Tidløs er Skapelsen, og like tidløs er menneskets ånd.
  46. Denne kunnskaps lære er omfattende og ikke lett, men den er også veien til livet, som i sin natur er mangfoldig.
  47. Menneskets liv er bestemt til å fullbyrde ånden, hvorfor det også lever sitt liv for at dette skal virkeliggjøres.
  48. Og om mennesket belaster seg med feil, så lærer det av det og samler erfaring og kunnskap, slik at det utdanner sin ånd og kan handle gjennom dets kraft.
  49. Uten feil er det altså umulig å samle erfaring og viten og utdanne sin ånd.
  50. Sannelig sier jeg dere: Feilaktig og falske er yppersteprestene, farisèerne og de skriftlærdes lærer, når de sier, at en feil kommer å bli straffet av Gud eller Skapelsen, om feilen tjener til erfaring og viten for ånden.
  51. Liksom en feil ikke er straffbar om det er til åndens innsikt og viten, så finnes det heller ikke noen feil som kan arves, og ingen straff i denne eller i andre verdener.
  52. En bestraffelse av en slik feil skulle stride imot alle naturens lover, og også mot alle Skapelsens lover.
  53. Verken i dette livet eller i et kommende liv følger altså en bestraffelse, om en feil er begått, som var god for åndens erfaring og viten.
  54. I og med at mennesket lever etter kallet å fullbyrde sin ånd, og således kommer frem til erfaring og kunnskap gjennom å begå feil, da lever det et liv som er beregnet for det.
  55. Men mennesket lærer ikke av hendelser og i henhold til sin ånds storhet, for det veiledes gjennom Skapelsens lover, og føres inn i hendelser, som altså må inntreffe, da det slik er bestemt.
  56. Men også påvirker andre menneskers åndelige krefter det enkelte menneskets liv, på godt eller vondt.
  57. Men når mennesket nå begynner å tenke og forstå, da behøver det en lære; derfor sender himmelsønnene hit profeter for å lære menneskerasene de sanne lovene fra Skapelsen, og kunnskapen om livet.
  58. Dog er folket fortsatt uforstående og henfallen i yppersteprestenes og skriftforvrengernes falske lover, hvorfor de ikke kan se sannheten i den nye læren.
  59. I ufornuft forbanner man sannheten, som dog ikke kan hindres. Man forbanner profetene og steiner, dreper og korsfester dem.
  60. Men etter som læren om sannheten må føres ut blant folket, må også profetene bære tunge byrder og utstå lidelse under folkets forbannelser.
  61. Således har mange profeter blitt forfulgt, og man trakter også etter mitt liv.
  62. Forutsigelser om det som skal hende i følge det som er bestemt forteller; at det skal gå så langt angående meg, at jeg som uskyldig skal forklares å være skyldig.
  63. Det skal dog ikke bli slik at jeg blir drept, men i tre dager og tre netter skal jeg som halvdød trodd å være død, og bli lagt blant klippene, slik at Jonas tegn skal oppfylles.
  64. Mine fjerne venner fra landet India, som er vel bevandret i legekunst, skal bli mine pleiere, og de skal hjelpe meg å fly på den tredje dagen, og dermed er mitt oppdrag hos dette folk sluttført.
  65. Slik må det skje, så jeg når frem til en bestemt erfaring, og min viten økes og en ny kraft i ånden fødes."

 

 

 

KAPITTEL 19

Barnesinnet

  1. Det hendte seg at disiplene trådte frem til Immanuel og sa: "Hvem er den største i ånden?"
  2. Immanuel ropte til seg et barn og stilte det midt i blant dem,
  3. Og sa: "Sannelig sier jeg dere: Om dere ikke forandrer dere og blir som barna, blir dere aldri store i ånden.
  4. Den som forsker, søker og samler erfaringer og tørster etter viten som dette barn, han kommer å være stor i ånden.
  5. Og den som forsker, søker og finner som et slikt barn, han skal i seg selv alltid være den største.
  6. Men den som ikke gir akt på denne sannhet men blindt følger falske lærer, og verken søker eller finner, for ham hadde det vært bedre om en kvernstein ble hengt om hans hals og han ble druknet i havet, hvor det er som dypest.
  7. For ikke kan livet gi mening eller oppfylle sin hensikt uten forskning, søkning og til slutt å finne.
  8. Det var bedre, om de uforstående støtes bort fra livet, enn at de hindrer dem, som er villige til å søke sannheten.
  9. Men i neste liv er de ufornuftige sikkert villige å respektere Skapelsens lover.
  10. Ve verden for forargelsen skyld. Forargelse må jo komme, men ve det mennesket hvilket gjennom forargelsen kommer.
  11. Men om din hånd eller fot gir deg forargelse og du mister den, så sørg for den skyld ikke. Det er bedre for deg, at du mister et lem men blir stor i ånden, enn om du skulle ha to hender og to føtter, men forblir liten i ånden, eller tilintetgjøres.
  12. Og om et øye gir deg forargelse og du blir blind, så sørg for den skyld ikke. Det er bedre for deg, at du kan se Skapelsens lover med din ånds kraft, enn at du har to øyer, og enda er åndelig blind.
  13. Se til, at dere ikke tilhører dem, som er kroppslig friske, men som i ånden er syke og mangelfulle.
  14. Utforsk meningen og sannheten i min lære, og etter som jeg er et menneske som dere, må også jeg forske å lære.
  15. Men jeg, som er menneske som dere, har samlet min kunnskap, og på samme måte har dere evnen til å lære, forske, erfare og vite, og dermed følger dere Skapelsens lover."
  16.  

     

     

    Nestens villfarelse

  17. "Men om din neste har slått inn på feil vei og tror på en falsk lære, så gå i vei å forklar det for ham, på to manns hånd. Hører han etter, så har du vunnet din neste.
  18. Om han ikke hører etter men slaver videre i sin uforstand, så gå i fra ham, for han er ikke verd din lære, om du har gjort ditt beste.
  19. Det er bedre å forlate en ufornuftig på elendighetens vei, enn å forvirre sin egen ånd.
  20. Sannelig sier jeg dere: Snarere styrter himmelen sammen enn at en ufornuftig tar lærdom; pass dere derfor for dem.
  21. Så viishetens frø der de faller på fruktbar jord og begynner å gro,
  22. For kun frø som gror kan utvikle seg til frukt."

 

 

 

KAPITTEL 20

Ekteskap/Skilsmisse/sølibat

  1. Og det hendte seg, at når Immanuel hadde avsluttet disse forklaringer, ga han seg i vei fra Galilea, og kom til det jødiske landet på andre siden av Jordan;
  2. og mye folk fulgte ham og han botet dem der.
  3. Da trådte farisèerne frem til ham og testet ham og sa: "Er det riktig, at en man skiller seg fra sin hustru av noen årsak overhodet?"
  4. Men han svarte og sa: "Sannelig sier jeg dere: Før skal stjernene falle fra himmelen, enn at en skilsmisse skal være lovlig.
  5. For på grunn av ekteskapets skyld skal et menneske forlate far og mor og være fast sammen med sin ekteskapelige følgesvenn, for de skal være et kjøtt og et blod.
  6. Således er de ikke lengere to, men et kjøtt og et blod, og det er riktig for dem.
  7. Ut av et kjøtt og et blod føder de etterkommere, som igjen er et kjøtt og et blod fra sin far og mor.
  8. Hva som er forenet skal mennesket ikke separere, for det skulle være i mot naturens lover."
  9. Da sa de: "Hvorfor har da Moses påbudt, at man skal gi et skillebrev, da man skiller seg?"
  10. Han sa til dem: "Moses har tillatt dere å skilles på grunn av deres hjerters hardhets skyld, og for myndighetene, som er over dere; ved menneskerasenes begynnelse var det dog ikke slik, og således har Moses dermed brutt mot en lov.
  11. Men jeg sier dere: Den som skiller seg, det må være på grunn av utukt eller andre konstaterte feil, og i stedet frir på andre kanter, den bryter ekteskapet."
  12. Da sa disiplene til ham: "Om er slik med et menneske og dets gemal, da er det ikke passelig å gifte seg."
  13. Men han sa til dem: "Disse ord forstår ikke hver og en, men kun de, som det er blitt gitt til.
  14. For noen avstår fra ekteskapet, ettersom de alt i fra fødselen ikke er i stand til det; noen avstår på grunn av at andre mennesker har gjort at de ikke er i stand til det; og visse avstår på grunn av den åndelige kraften. Den som kan forstå det, la den forstå det."
  15.  

     

     

    Velsignelse av barn

  16. Da førte man barn til ham, for at han skulle legge hendene på dem og velsigne dem. Men disiplene snakket hissig til dem.
  17. Men Immanuel sa: "La barna komme til meg og hindre dem ikke; for de er mine mest oppmerksomme lyttere, og slike tilkommer visdommen s rike."
  18. Og han la hendene på dem og sa: "Skaff dere kunnskap og nå viishet, så dere blir fullkomne i ånden, og lojale følgere av lovene.
  19. Sannelig sier jeg dere: Liksom man kaller meg Immanuel, hvilket betyr "Gud med oss", så kommer også dere å bære dette navn, også dere skal forstå kunnskapens viishet ."
  20. Og til sine disipler sa han: "Sannelig, sannelig sier jeg dere: søk kunnskapen og innse virkeligheten, slik at dere blir vise.
  21. At jeg kalles "Gud med oss" innebærer, at jeg åndelig sett står over konger og keisere; det sier også, at viishet en er hos oss.
  22. Således er jeg viishetskonge blant menneskenes raser, liksom jeg også er viishetskongenes Gud blant himmelsønnene, som er opphavet til de tre menneskerasene.
  23. Men da jeg ble født av en jordisk kvinne, og snakker hennes språk, så ble jeg kalt Immanuel, og gud på hennes språk betyr den gud, som også kalles viishetskonge og hersker over sin menneskerase og hersker over folket.
  24. Forsøk å forstå meningen av hva jeg sier, så dere ikke drister dere til å kalle meg Guds sønn, eller gir meg skapelseskraft, eller påstår at jeg er herre over godt og ondt.
  25. Se på de små barna, de er ikke som dere; de tror på sannheten og visdommen i min tale, og derfor skal visdommen være deres. Hvorfor hindrer dere dem da?"
  26. Og han la hendene på dem og dro derifra.
  27. Men da de gikk derifra tok Petrus til orde og sa til ham: "Se, vi har etterlatt oss alt og fulgt deg; hva får vi i gjengjeld?"
  28. Men Immanuel sa til dem: "Sannelig sier jeg dere: Blant dere, som har fulgt etter meg, kommer noen å ta min viishetslære til seg, slik at de blir åndelig store i det kommende livet. Noen av dere kommer ikke til å forstå visdommen i min lære, og derfor spre falske opplysninger om meg. Men disse kommer til å få det vanskelig å finne sannheten i sitt nye liv.
  29. Slik kommer det til å være blant alle menneskeraser fra øst til vest, og fra nord til syd.
  30. Mange skal tilbys min gode lære, men ikke forstå den.
  31. Mange kommer til å følge en feilaktig lære om meg, og ikke finne sannheten, da de tror, at jeg er Gud eller hans sønn, eller til å med Skapelsens sønn.
  32. De kommer til å tale med store ord og påstå, at kun de kjenner til sannheten, men de er henfallen i en vond villfarelse, for de følger en ond og forfalsket lære.
  33. Mange av disse kommer således å fremstå som de fremste foran menneskeheten, som tenker dunkelt i følge sine forvillede lærer. Men de skal settes sist når det gjelder åndelig viten, og deres viishet er liten.
  34. Viishet kommer bare å finnes der kunnskapen bærer frukt via sannheten, og der Skapelsens lover følges og respekteres.

 

 

 

KAPITTEL 21

To blinde

  1. Og da de dro ut av Jeriko, fulgte mye folk ham.
  2. Og se, to blinde satt ved veien; og da de hørte, at Immanuel gikk forbi, ropte de og sa: "Å, Herre, du sønn av en himmelsønn, forbarme deg over oss."
  3. Men folket sa til dem at de skulle tie. Men de ropte bare enda mer og sa: "Å, Herre, du sønn av en himmelsønn, forbarme deg over oss."
  4. Men Immanuel sto stille og ropte til dem og sa: "Hva vil dere at jeg skal gjøre for dere?"
  5. De sa til ham: "Herre, at våre øyne åpnes, og at vi skal kunne se verdens prakt."
  6. Og han synes synd på dem, og han sa: "Hvem sin kraft tror dere det er, som kan gjøre så dere ser?"
  7. Men de sa: "Skapelsens kraft, som er bundet av lovene."
  8. Og Immanuel undret seg og sa: "Sannelig, en sådan tro og kunnskap har jeg hittil ikke funnet hos dette folk;
  9. Må det skje dere, slik som dere tror." Og han berørte deres øyne; og straks kunne de se, og fulgte etter ham.
  10. Men da de så dro av sted, underviste Immanuel folket åpent, og han sa:
  11. "Sannelig, sannelig sier jeg dere: Om dere har kunnskap i ånden og hyller viisheten, og om dere i sannhet har tro og ikke tviler, så skal dere ikke bare gjøre slikt som dette med blinde øyne, men om dere sier til fikentreet at det skal tørke ut, så kommer det til å tørke ut, eller om dere skulle si til et fjell: reis deg og kast deg i havet, så skulle dette skje.
  12. Bli altså kunnskapsrik i visdommens sannhet, slik at deres ånd må bli mektig.
  13. Og om dere er kunnskapsrike og lever i viishetens sannhet, så er også deres ånd fylt opp av uendelig kraft,
  14. Og alt hva dere da befaler eller ber om i bønn, om dere tror på det, skal bli gitt dere.
  15. Tro dog ikke, at bønnen er nødvendig, for dere kommer således å bli gitt også uten bønn, om deres ånd er skolert gjennom visdommen.
  16. La dere ikke forvirre, og tro ikke på de forfalskede lærene; at mennesket skulle kunne gjøre som det vil, for denne oppfatning er feilaktig.
  17. Dere skal vite: Hva mennesket enn må foreta seg, så nøler det alltid for å samle vilje til det eller det, for det er naturens lov.
  18. Således bestemmer mennesket selv over sitt livs forløp, hvilket man da kaller skjebnen.
  19. Men det er også slik, at om det skaffer seg kunnskap og tilegner seg visdom, så skaper det seg dermed en vilje, som følger naturens lover.
  20. Betrakt dere som mennesker, som lever for å lære, og for å fullbyrde ånden.
  21. For dere er født for denne pliktens skyld - å bli fullkomne i ånden.
  22. Bekymre dere altså ikke i fremtiden, da de falske lærene spres: At mennesket en andre gang må fullbyrde sin ånd, ettersom det har falt bort fra Skapelsen.
  23. Vokt dere for denne falske lære, for den er feilaktig til siste slutt.
  24. Sannelig, sannelig sier jeg dere: Aldri har mennesket vært fullkommen i ånden, og således har det heller aldri falt bort i fra Skapelsen.
  25. Hver ånd i hvert menneske er en spesiell skapelse, og nyskapt med den oppgaven å fullbyrde seg selv og lære visdommen.
  26. Slik at det siden blir ett med Skapelsen i følge lovenes bestemmelser, så at dermed Skapelsen selv kan vokse og utbre seg.
  27. Men slik som menneskeånden er en enhet, slik er også Skapelsen i seg selv en enhet, og den har ingen andre krefter over eller ved siden av seg.
  28. I seg selv er Skapelsen ren ånd, og også uendelig kraft, for den er et med seg selv, og utenfor den finnes intet.
  29. Vokt dere derfor for fremtidens feilaktige og forfalskede lærer, som kommer til å utpeke meg som sønn av Skapelsen, og som Guds sønn.
  30. For ut av disse lærer utvikles løgner, og gjennom dem skal verden lide mye nød og elendighet.
  31. Bry dere ikke om de kommende falske lærer, som forsøker forene ånden, Skapelsen og meg til ett, og ut av det gjøre en treenighet, som altså igjen skulle være en enhet.
  32. Vokt dere for disse fremtidens forvirrende og forfalskede lærer, for en treenighet er umulig i følge Skapelsens logiske lover.
  33. Sannelig sier jeg dere: "Fyrstene trykker ned sitt folk, og de mektige utøver vold, og slik som disse griper til vold, slik skal også de nye kultene bruke vold når de forfalsker og sprer mine lærer.
  34. Men pass dere dog for dem, og la dere ikke tvinge til å bære de falske lærenes åk.
  35. Slik må det ikke være blant dere, men dere skal være store og lære visdommen.
  36. Og liksom jeg er kommet for å lære visdommen og kunnskapen blant folket, slik skal også dere fortsette å lære ut, slik at sannheten dog trenger igjennom."

 

 

 

KAPITTEL 22

Inntoget i Jerusalem

  1. Og da de nå nærmet seg Jerusalem og kom til Bethpage ved oljeberget, sendte Immanuel ut to av sine disipler,
  2. og han sa til dem: "Gå av sted til den by som ligger foran dere, og straks kommer dere til å finne et esel som står bundet der med et føll ved sin side; ta løs det og led det til meg, for det er gitt til meg og står der i stallen.
  3. Og om noen kommer å spør dere om noe, så si: Immanuel fra Nasareth behøver det, så overlater han det øyeblikkelig til dere."
  4. Og disiplene gikk av sted og gjorde som Immanuel hadde sagt,
  5. Og de kom med eselet og føllet og de la sine klær ovenpå det og han satte seg på..
  6. Men da folket fikk høre, at Immanuel, viishetskongen, skulle komme, bredte de ut klærne på veien, og andre hogg kvister fra trærne og strødde dem på veien.
  7. Men folket som gikk foran og etter ham, ropte og sa: "Hver hilset, Davids etterkommer. Han være lovet, som kommer å forkynner den nye læren."
  8. Og da de dro inn i Jerusalem, ble det oppstandelse i hele byen og man sa: "Hvem er det som kommer?"
  9. Men folket sa: "Det er Immanuel, profeten fra Nasareth i Galilea, som kommer med en ny visdomslære."
  10.  

     

     

    Tempelrensingen

  11. Og Immanuel gikk inn i tempelet i Jerusalem, og han ble vred da han så at handlere, selgere, duekremmere og pengevekslere hadde slått seg ned der,
  12. og han sa til dem: "Det står skrevet: Tempelet skal være en plass for læren og for ettertanken. Men dere gjør det til en røverhule."
  13. I vrede veltet han over ende bordene for vekslerne og stolene for kremmerne; og han jaget ut dem alle med en eselpisk.
  14. Og blinde og lamme kom til ham i tempelet, og han botet dem alle.
  15. Men da yppersteprestene og de skriftlærde så den stordåd som han gjorde, og folket i tempelet ropte og sa: "vær hilset Davids etterkommer!" - ble de opprørt.
  16. Og de sa til ham: "Hører du også hva menneskene her sier?" Men Immanuel sa til dem: "Frykter dere sannheten, slik at dere hisses opp av den?"
  17. Og han forlot dem da og gikk ut av byen og til byen Betania og ble der over natten.
  18.  

     

     

    Tilbake i Jerusalem

  19. Og da Immanuel atter igjen kom inn i tempelet å underviste, trådte yppersteprestene, de skriftlærde og folkets eldste frem og sa: "Etter hvems fullmakt gjør du dette, og hvem har gitt deg denne fullmakt?"
  20. Men Immanuel svarte og sa til dem: "Jeg vil også stille dere et spørsmål; om dere svarer meg på det, skal jeg også gi dere på hvem sin fullmakt jeg gjør dette:
  21. Hvorifra kom dem dåp som Johannes gav? Kom det fra Skapelsen, eller fra menneskene?" Da funderte de og sa seg i mellom: "Sier vi, at den kom fra Skapelsen, så kommer han å si til oss: Hvorfor tror dere da ikke på den, og hvorfor følger dere ikke dens bud?
  22. Men sier vi, at den skulle komme fra menneskene, da må vi være redde for folket, for alle holder Johannes for å være en profet."
  23. Og de svarte Immanuel og sa: "Vi vet ikke." Da sa han til dem: "Dere ormer og huggormers avkom, da sier jeg ikke heller med hvem sin fullmakt jeg gjør det.
  24. Men hva mener dere? En mann hadde to sønner, og han gikk til den første og sa: "Min sønn, gå bort og arbeid i vingården i dag."
  25. Men han svarte og sa: "Ja far, jeg skal gå dit; men han gjorde det ikke."
  26. Han gikk også til den andre og sa: Min sønn, gå bort og arbeid i vingården i dag."
  27. Men denne svarte og sa: "Det vil jeg ikke gjøre, og derfor går jeg ikke dit." Men snart angret han seg og gikk i likevel.
  28. Nå spør jeg dere: "Hvem av de to gjorde som faren ville?" De svarte: "Naturligvis den siste."
  29. Men Immanuel sa til dem: "Sannelig, sannelig sier jeg dere: Tollere og horer kan vel snarere enn dere forstå kunnskapen i visdommen.
  30. Johannes og profetene kom til dere og lærte dere den rette veien, og dere tror dem ikke; men tollerne og horene trodde dem. Og om dere enda kunne ha sett den, så hadde dere likevel ikke gjort bot og forandret deres sinn, slik at dere i fortsettelsen også kunne tro dem.
  31. Dere vet sannheten, men fornekter den dog, for å kunne dra nytte av den i form av gull, sølv og eiendeler, og således gjøre dere rike på de arme villfarenes bekostning.
  32. Men hør en annen ligning om vingården, så kanskje dere forstår, om deres forstand ikke er helt ødelagt.
  33. Det var en mann, som hersket over mange gods og eiendeler, som plantet en vingård, satte opp et gjerde rundt den og gravde inn en vinpresse og bygde et tårn og ga den som lån til vindyrkere og dro ut av landet.
  34. Men da frukttiden kom, sendte han sine tjenere til vindyrkerne, for at de skulle motta frukten for ham.
  35. Da tok vindyrkerne fatt på hans tjenere; en slo de, den andre drepte de, og den tredje steinet de til døde.
  36. Igjen sendte han ut andre tjenere, flere enn første gangen, og de gjorde likedan med disse.
  37. Til slutt sendte han sin forvalters sønn til dem og sa: Hos forvalterens sønn kommer de til å bli redde.
  38. Men da vindyrkerne så forvalterens sønn, sa de til hverandre: Det er arvtakeren, kom, la oss drepe ham og ta hans arvegods.
  39. Og de tok ham og støtet ut ham av vingården og drepte ham, og så trodde de han var død og la ham i en hule, der han fikk ligge halvdød i tre dager og tre netter, men siden flyktet han og vendte tilbake til vingårdens herre.
  40. Men da vingårdens herre nå fikk vite hva som hadde hendt forvalterens sønn, hva gjorde han da?"
  41. De sa til ham: "Han kommer vel til å tilintetgjøre disse skurkene og overlate sin vingård til andre vindyrkere, som gir ham frukten i rett tid. Og sikkert har han overlatt arven til forvalterens sønn på et tidligere tidspunkt."
  42. Immanuel sa til dem: "Det har dere forstått, og dere har også lest i skriften, der det står: Steinen, som bygnings arbeiderne forkastet har blitt en hjørnestein.
  43. Derfor sier jeg dere: Som vingårds forvalterens sønn er jeg, og som vindyrkerne er dere.
  44. Min lære er ikke fremmed, men vel kjent, for den ble overlevert til dere og ble preket allerede av profetene.
  45. Men så mye har dere misbrukt og forfalsket den til deres egen fordel, at dere anklager meg for å lyve, og til og med deres Gud, etter hvems beslutning og med hjelp av hans like jeg ble frembragt, som nå står foran dere som profet.
  46. Derfor sier jeg dere: Freden og lykken skal tas i fra dere, og også fra deres folk i all fremtid, og gis til et folk, som frembringer sin frukt.
  47. Så, som dere forakter og sparker vekk alle Guds lover, Han som dog er herskeren over dette og de to andre menneskerasene i Norden og Østen, slik skal dere foraktes og sparkes vekk i all fremtid.
  48. Det jødiske folkets belastning kommer å være som de syv tidsalderes tunge stein. Og den som faller på denne stein blir slått i stykker, og den som steinen faller på blir malt i stykker."
  49. Og da yppersteprestene og farisèerne hørte hans tale, forsto de, at han forbannet dem og folket for all fremtid.
  50. Og de ville gjerne finne en måte å kunne gripe ham på, men de fryktet folket, som trodde på ham og holdt ham som profet.

 

 

 

KAPITTEL 23

Skattepengen

  1. Og farisèerne holdt rådslagning om hvordan de skulle kunne fange Immanuel på grunn av det han sa, og de sendte sine disipler og Herodes’ menn til ham.
  2. De sa: "Mester, vi vet at du er sannferdig og lærer om den rette veien i følge lovene uten å høre etter hos noen, for du respekterer ikke hva menneskene anser, men kun Guds bud, og sannheten i Skapelsens lover.
  3. Si oss derfor, hva du anser: Er det rett, at man betaler skatt til keiseren, eller ikke?"
  4. Men Immanuel merket deres onde hensikt, og sa: "Dere hyklere, hvor lav tanke har deres ånd, når dere forsøker å fange meg på en slik måte?
  5. Men vis meg en skattemynt, så skal jeg bote deres syke dumhet." Og de gav ham en mynt.
  6. Og han sa til dem: "Hvem sitt bilde og påskrift er det på mynten?"
  7. Og de sa til ham: "Keiserens."
  8. Da sa han til dem: "Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og gi Gud det som er hans,
  9. Men husk dette, at Gud og keiseren er mennesker, og over dem står Skapelsen allmakt, som dere skal gi den høyeste lovprisning.
  10. For selv om Gud og keiseren er herskere over menneskerasene og folket, så står Skapelsen over dem som høyeste makt, som de i følge loven er underkastet."
  11. Da de hørte dette undret de seg og forlot ham og gikk derifra.
  12.  

     

     

    Gjenfødsel

  13. Samme dag trådte sadukeerne frem til ham, de som mener at det ikke finnes noen gjenfødsel, og de spurte ham,
  14. og sa: "Mester, Moses har sagt: Når noen dør og ikke har noe barn, da skal hans bror ta hans frue til hustru og avle barn til sin bror.
  15. Nå, det var syv brødre. Den første giftet seg, men døde, og etter som han ikke hadde noe avkom, overlot han sin hustru til sin bror;
  16. Likedan den andre og den tredje helt til den syvende.
  17. Sist av alle døde kvinnen.
  18. Om du nå lærer oss, at det finnes et liv etter dette, hvems hustru kommer hun da å være av de syv i neste liv? Hun har jo hatt dem alle"
  19. Men Immanuel svarte og sa: "Dere tar feil og dere kjenner ikke til de gamle uforfalskede skrifter, og ikke heller kan dere Skapelsens lover.
  20. Sannelig sier jeg dere: Aldri har Moses gitt dette bud, altså budet, at en bror skal ta sin brors kvinne til seg i heder og ære om han skulle dø, slik at han dermed sørger for sin brors enke.
  21. Hvordan skulle det bli, at en bror avler barn til sin bror, når den enes sæd er ulik den andres?
  22. Men i det neste livet kommer de alle til å være fremmede, så de ikke kjenner hverandre, og således sier heller ingen lov, at kvinnen må tilhøre den eller den.
  23. I det nye livet bestemmer mennesket selv hvem det vil gifte seg med og om det vil gifte seg; dette er ikke bestemt.
  24. Gi akt på Skapelsens lov, som lærer, at mennesket i et nytt liv ikke har noen minner om det forrige livet, som gjør at deres spørsmål faller bort.
  25. Enda så lenge er det bare profetene som har minner fra tidligere liv, etter som de følger Skapelsens lover og således lever i visdom.
  26. Men da dere og det jødiske folket kommer til å leve i åndelig mørke i lang tid, skal kunnskapen og åndens visdom forbli skjult for dere.
  27. Andre folk kommer å heve seg over dere, og således åndelig utvikle seg å lyde Skapelsens lover.
  28. Altså kommer andre folk til å være dere overlegne i ånden og utvikle høy visdom, slik at mange blant dem snart kommer til å være som profetene, og kunne erindre seg tidligere liv.
  29. Men dere og folket Israel kommer lenge til å forbli fattige i ånden, og følgelig drive omkring i åndelig mørke,
  30. For når de har tatt på seg denne straff, skal de også bære det."
  31. Og når menneskene hørte dette, ble de sjokkert og meget redde.
  32.  

     

     

    Det viktigste budet

  33. Men da farisèerne fikk høre, at Immanuel hadde stengt munnen på sadukeerne, samlet de seg og rådslo.
  34. Og en blant dem, en skriftlærd, testet ham og spurte: "Immanuel, hvilket er det viktigste budet i loven?"
  35. Men han talte og spurte: "Hvem sin lov mener du? Tenker du på keiserens lov, eller tenker du på Guds lov, eller tenker du på Skapelsens lov?"
  36. Men den skriftlærde sa: "Jeg tenker på alle de tre sine lover."
  37. Men Immanuel sa: "Det høyeste budet i Skapelsens lov er denne: Treng frem til kunnskapens visdom, slik at du klokt kan følge Skapelsens lover.
  38. Men det høyeste budet i Guds lov er dette: Du skal respektere Gud som herskeren over de tre menneskerasene og etterkomme hans lov, for han er de tre rasenes viishetskonge.
  39. Men det høyeste budet i keiserens lov er dette: Du skal være keiserens underdanig og lyde hans lover og gi ham tiende, for han er herskeren over folket.
  40. Disse er de tres fornemste og viktigste bud, i henhold til sin art.
  41. Men det andre er dette, og det er likeverdig det første: Kun Skapelsen skal du kalle Allmakten, for bare den er bestående og tidløs;
  42. For Gud og keiseren er forgjengelige, men Skapelsen er uforgjengelig.
  43. På disse to bud henger hele loven og profetene.
  44. Guds lover og keiserens er menneskelige lover, som skal holde rett og orden blant menneskene.
  45. Men Skapelsens lover er livets og åndens lover; de er således uforgjengelige og evige.
  46. Men også menneskets ånd er uforgjengelig, for hvordan skulle Skapelsen selv kunne opphøre?
  47. Selv om mennesket dør lever ånden videre, og den forlater denne siden og går over til den andre siden, der den fortsetter å samle kunnskapens visdom.
  48. Jo større viishet ånden har nådd frem til, i høyere grad bestemmer den selv over sin fremtid, slik at den avgjør sin tilbakekomst og sin kommende virksomhet.
  49. Og slik som også jeg er en profet og kjenner fremtiden, så sier jeg dere, at jeg skal vende tilbake som Guds stedfortreder, og da skal jeg refse alle dem som lever etter feilaktige lærer og forakter åndens visdom."
  50. Og da farisèerne nå var samlet, spurte Immanuel dem og sa: "Hva tror dere om meg, hvems sønn skulle jeg være?"
  51. De sa: "Davids sønn."
  52. Han sa til dem: "Hvordan kan jeg være Davids sønn, da han er død for lenge siden og jeg er avlet av vaktengelen Gabriel?"
  53. Og har dere da ikke lest, at David kalte meg en herre, da han sa:
  54. Herren har sagt til min herre: Sett deg på min høyre side, til jeg har lagt dine fiender under dine føtter, for du er min fostersønn og min etterfølger.
  55. Siden David kalte meg herre, hvordan kan jeg da være hans sønn?"
  56. Og ingen kunne svare ham et ord, men i hemmelighet sa de: "Han spotter Gud og profetene. La oss forsøke å fange ham og drepe ham, for han medfører også fare for vår stand, da vi ikke kommer til å bety noe mer for folket."

 

 

 

KAPITTEL 24

Mot de skriftlærde og farisèerne

  1. Og Immanuel talte til folket og disiplene og sa: "På profetenes stoler sitter de skriftlærde og farisèerne.
  2. Alt hva de nå må si dere, gjør det ikke og hold det ikke, men dere skal heller ikke etterligne deres gjerninger.
  3. De lærer dere falske lærer som de og deres forfedre har forfalsket for å kunne nyte av dem.
  4. De binder tunge byrder og legger dem på menneskenes skuldre, men selv vil de ikke berøre dem med en finger.
  5. Alle sine gjerninger gjør de for å bli sett av folket.
  6. De gjør sine bønneremser brede og duskene på sine klær store.
  7. De sitter gjerne fremst ved bord og i synagogene.
  8. Og ser gjerne, at man hilser på dem på torget og at menneskene kaller dem for mestere.
  9. Men dere skal ikke la dere bli kalt for mestere, før dere har lært å kjenne kunnskapens visdom.
  10. Og dere skal ikke la dere kalles lærere, før dere følger Skapelsens lover.
  11. For den som lar seg kalles mester og lærer, og ikke besitter kunnskapens visdom, han kommer å bli beskyldt for løgn.
  12. For den som med urett opphøyer seg, han skal fornedres; og den som med urett fornedrer seg, han skal foraktes.
  13. Den som er stor i ånden, han skal kalle seg stor; og den som er liten i ånden, han skal kalle seg liten; og den som er middels i ånden, han skal kalle seg middels.
  14. Det er uklokt og dumt av mennesket, å la seg kalles større eller mindre enn det er.
  15. Ve dere, skriftlærde og farisèere, dere hyklere, som stenger av det åndelige fremskrittet for menneskene. Dere selv skal ikke så lett oppnå det, og de som vil nå det, de hindrer dere gjennom falske lærer.
  16. Ve dere, skriftlærde og farisèere, dere hyklere, som sluker enkenes hus og for syns skyld forretter lange bønner. Derfor skal dere leve desto lengere i åndelig mørke.
  17. Ve dere, skriftlærde og farisèere, dere hyklere, som drar gjennom land og over hav for å vinne en tilhenger av jødedommen; og når han har blitt det, gjør dere ham til et barn av ufornuft og uforstand, som slaver under falske lærer, dobbelt så mye som dere selv.
  18. Ve dere, blinde ledere av en falsk lære, når dere sier: Om noen sverger ved tempelet, gjelder det ikke; men om noen sverger ved gullet i tempelet, det binder ham.
  19. Dere narrer og blinde, dere som er den ondes avkom, hvorfor lar dere folk sverge, når dere vet at eden ikke er bindene, men er en meningsløs handling.
  20. Eller: Om noen sverger ved alteret, gjelder det ikke; men om noen sverger ved offergaven, det binder ham.
  21. Dere blinde og falske lærere; med hvilken rett krever dere eller avlegger dere en ed, tross at Skapelsens lover sier, at ingen ed skal sverges. Talen skal alltid være ja, ja eller nei, nei.
  22. Derfor: Den som sverger ved noe på jorden eller i universet, han sverger ved noe forgjengelig, som ikke har bestående. Og således har en ed heller ikke noe bestående.
  23. Men den som sverger ved Skapelsen eller dets lover, han sverger ved noe, som han ikke har makt over. Og således har ikke heller en ed noe bestående.
  24. Derfor: Den som sverger ved noe over hodet, han krenker sannheten og sitt ord og bringer det i tvilsomhet.
  25. Ve dere, skriftlærde og farisèere, dere hyklere, som gir tiende av mynte, dill og kummin, men utelater det viktigste i loven, nemlig fri rett til kunnskap og Skapelsens sannhet.
  26. Ve dere, blinde ledere av en flokk av blinde, når dere sier: Dette skal man gjøre, og det der skal man ikke la være; for dere sprer jo en falsk lære.
  27. Dere blinde ledere, som siler mygg og svelger kameler, som dere ikke er i stand til å smelte.
  28. Ve dere, skriftlærde og farisèere, dere hyklere, som holder begrene og skålene rene utenpå, men innvendig er de fulle av rov og lyster.
  29. Dere blinde, dere skriftlærde og farisèere, dere hyklere og fordreiere av sannheten, rengjør først det som er inni begret, så skal også det som er utvendig bli rent.
  30. Ve dere, skriftlærde og farisèere, dere hyklere, dere er liksom blekte graver, som virker vakre utvendig, men som innvendig er fulle av stank og dødes ben og skitt.
  31. Så også dere: Utad virker dere foran menneskene som å være fromme og gode, men innvendig er dere fulle av hykleri og falskhet og lovbrudd.
  32. Ve dere, skriftlærde og farisèere, dere hyklere, som reiser gravsteiner til profetene og smykker de rettferdiges graver og sier:
  33. Om vi hadde levd på våre fedres tid, så skulle vi ikke vært medskyldige til profetenes blod.
  34. Ve dere, skriftlærde og farisèere, dere hyklere, som i hemmelighet kaller til dere de døde fra vanlig folk, for å tale med dem, og dere tror på dem,
  35. Men disse uttaler bare sin mening om det, som de allerede i livet hadde en feilaktig oppfattelse om.
  36. Dere er altså ikke store nok, for å kunne kalle til dere slike døde, som er vise, og som kan si dere sannheten.
  37. Således gir dere selv beviset på, at dere er barn til dem, som har drept profetene og forfalsket deres lærer.
  38. Nåvel, fyll da også deres fedres mål, så skal dere i ufornuft avslutte deres liv, og dere vil få det vanskelig å lære det i fremtiden.
  39. Dere ormer og huggormers avkom, hvor store vil dere ikke være i ånden, tross at dere ikke eier forstand?
  40. Men over dere skal komme alt det rettferdige blod, som gjennom dere har blitt utgytt på jorden, alt i fra den første profeten, som deres fedre og forfedre myrdet, enda til Sacharias, Barachjas sønns blod, ham som dere drepte mellom tempelet og alteret, men også alt det blod som i fremtiden utgytes for deres skyld.
  41. Sannelig, sannelig sier jeg dere: Alt sånt skal komme over dere og over deres slekt og enda langt inn i en fjern fremtid."

 

 

 

KAPITTEL 25

 

Profetien

  1. Og Immanuel gikk ut av tempelet, og hans disipler trådte frem til ham og ba ham, at han skulle vise dem tempelbygningen .
  2. Men han sa til dem: "Ser dere ikke alt dette? Sannelig sier jeg dere: her kommer det ikke til å finnes en stein ovenpå en annen, som ikke brytes i stykker,
  3. For det jødiske folket handler urett mot livet og det krenker sannheten, og de har bygd opp denne byen på menneskeblod.
  4. Gjennom rov og mord har de lagt beslag på dette landet, og drept sine venner, som man drakk vin med.
  5. Således har de forrådet sine egne venner og myrdet dem for egen vinnings skyld. Men samme skjebne kommer også til å ramme dem selv."
  6. Og da han satt på oljeberget, trådte hans disipler frem til ham og sa: "Si oss når dette kommer til å skje, og hvilke tegn vil bli gitt."
  7. Men Immanuel svarte og sa: "Se til, at ingen villfarer dere!
  8. For mange skal komme i mitt navn og si: Jeg er Immanuel! Og de skal føre mange vill.
  9. Mennesker skal høre om krig og krigslarm, som de skal se men ikke bli forskrekket av. For dette må skje, men dette er enda ikke slutten.
  10. For et folk kommer å reise seg mot et annet, og det ene kongeriket mot det andre, og det skal bli tider av stor nød, jordskjelv og oversvømmelser flere steder.
  11. Alt dette er begynnelsen på fødselssmertene.
  12. Snart utleveres mennesker med kunnskap, de plages og drepes. Og de skal hates på grunn av sin viishet og sannheten i sin lære.
  13. De mangfoldige kultene kommer å reise seg mot hverandre, så blod kommer å flyte i store mengder.
  14. Da skal mange rammes av angst og forråde hverandre seg imellom og hate hverandre, ettersom de er forblitt små i ånden.
  15. Og ettersom utroheten tar overhånd, kommer kjærligheten hos mange mennesker å kjølne.
  16. Og hat kommer å herske over verden, og det onde skal regjere.
  17. Men den som holder fast ved sannheten den skal herde ut.
  18. Og denne lære skal prekes i hele verden til alle folks kjennskap, og siden kommer slutten.
  19. Når menneskene kan se den forferdelige ødeleggelsen ved byen Jerusalem, som det allerede er snakket om gjennom profetene, da skal slutten komme.
  20. Den som ved denne tiden er i det jødiske landet, han må flykte opp i fjellene.
  21. Og den som er på taket stiger ei ned, for å hente ut noe i sitt hus;
  22. Og den som er på feltet skal ikke vende tilbake, for å hente sin frakk.
  23. Men ve de havende(gravide) og spedbarna ved den tiden, for de skal plages og omkomme. Og de skal være mange.
  24. For snart kommer en stor katastrofe til å inntreffe, hvis like ikke har forekommet siden verdens begynnelse, og som ikke heller kommer tilbake.
  25. Og om ikke disse dagene skulle avkortes, så skulle ikke noe menneske kunne overleve, men for ånden og viishetens skyld skal dagene avkortes,
  26. Og for de menneskenes skyld, som tjener sannheten og lovene.
  27. Men det kommer til å bli gråt å tenners gnissel når den tiden kommer; på grunn av menneskenes ufornuft, deres grådighet og lysters skyld.
  28. Metalliske maskiner kommer de til å bygge. De skal finnes i luften, til havs og til lands, og innbyrdes skal folk utrydde hverandre,
  29. Og ut av de metalliske maskinene slynger de tunge prosjektiler over land og byene,
  30. Og ild frigjøres ut av prosjektilene, og verden forbrennes, slik at ikke mye skånes.
  31. Livets grunnsteiner legger de inn i prosjektilene, slik at de dermed utvikler den drepende ilden.
  32. Og om ikke himmelsønnene ved den tiden skulle komme for å sette stopp, så sannelig sier jeg dere, da skulle ingen mennesker overleve.
  33. Og menneskerasene ved den tiden utgjør ti ganger fem hundre millioner mennesker, så kommer altså to deler av dem til å dø og bli utryddet.
  34. Slik i følge loven, ettersom menneskene har brutt mot den.
  35. Om det siden ved den tiden sies til menneskene: Se, her er denne Immanuel! Så skal dere ikke tro på det.
  36. For mang en falsk Immanuel, og mange falske profeter skal fremtre og gjøre store tegn og under, slik at – om det hadde vært mulig – til og med de vise og kunnskapsrike skulle kunne føres vill.
  37. Se, dette har jeg allerede tidligere sagt dere.
  38. Derfor, om de sier: Han er i ørkenen! Så skal mennesket ikke gå dit ut, eller om de sier : Se, han er på kammeret! Og de skal ikke tro.
  39. For på en slik måte kommer jeg med sikkerhet å vende tilbake ved den tiden, at jeg lar meg kjennes:
  40. Slik i følge loven, og slik kommer det til å bli.
  41. For sånn som lynet lyser opp fra dets begynnelse til dets slutt, slik blir også min tilbakekomst blant hærskarene av himmelsønner, hos hvilke jeg ved den tiden har mitt liv.
  42. Alle tiders mennesker bør være klar over: Der åtslet er, der samler gribbene seg. Slik at de må passe seg for dem.
  43. Men straks etter den tidens kaos kommer sol og måne og miste sin glans, og stjernene faller fra himmelen, og himmelens krefter svikter.
  44. Himmelens system har blitt forstyrret gjennom dåraktig utviklet vold av menneskene, de, som da lever der med grådighet etter makt og begjær.
  45. Men kort tid deretter kommer det til å dukke opp et tegn på himmelen. Og straks kommer alle menneskeraser å jamre seg, og de skal se himmelsønnene blant himmelens skyer, de, som med stor kraft og strenghet skal angripe ufornuften.
  46. Ettersom Gud er herskeren over de tre menneskerasene, kommer han å la rettferdigheten skje blant dem, gjennom sine stedfortredere.
  47. Hos Gud er mennesket ansvarlig for sine handlinger, og Han er hersker over det; derfor må hans lover følges, og han må aktes som den største av alle viishetskonger.
  48. Derfor skal han sende sine vaktengler med syngende basuner og la dem samle hans lojale fra de fire vinder, og fra jordens ene ende til den andre.
  49. Lær av en ligning om fikentreet: Når dets gren akkurat slår ut og det kommer blad, vet dere at sommeren er nær.
  50. Slik er det også for den tidens mennesker: Når de ser alt dette, da vet de hva som står for døren.
  51. Sannelig, sannelig sier jeg dere: Slik kommer det å bli. Og denne rase kommer ikke til å forgå før enn alt dette er hendt.
  52. Himmel og jord kommer til å forgå, og slik også universet, men mine ord kommer ikke til å forgå, for det er sannhets ord i henhold til Skapelsens lover.
  53. Den dag og den stund, da alt dette skal hende kjenner ingen, ikke heller Guds vaktengler, og ikke heller jeg, Immanuel, men bare Gud, som besitter den største visdommen.
  54. Han er hersker over disse menneskerasene, og Ham tilkommer en ære og lov, slik som han også ærer og priser Skapelsen, som er over Ham.
  55. Om mennesket altså ærer og priser Gud, og over Ham kun erkjenner Skapelsen, som det aller høyeste, så gjør det i sannhet rett."

 

 

 

KAPITTEL 26

Bud og lover

  1. Ettersom Skapelsens lover gjelder, og også Guds lover, skal de også følges og holdes i hevd.
  2. Da Skapelsens lover er åndens lover, er også Guds lover for orden og liv.
  3. Gud har også bestemt lover og forskrifter som rettesnor for livet.
  4. Således er gjeldende bud og lover den vei, som mennesket skal gå, i visdom og klokhet, slik at det må bli rettferdig.
  5. Når Skapelsens lover og Guds lover følges, så behøver mennesket ikke selv ta frem noen som helst andre lover.
  6. Skapelsens lover og Guds lover skal gjelde som de sanne lovene, som altså må følges, for kun de gjelder.
  7. Men om mennesket avviker fra disse lover, så skaper det egne lover, som er ulogiske og feilaktige.
  8. Da mennesket er svakt i ånden, er også de lovene det tar frem uten kraft og like med vranglære.
  9. Om mennesket tillater seg å forakte Skapelsen og Guds lover og bud, så blir det således tvunget til å skape seg egne lover, hvilke dog er fulle av feil; de leder alle til forvirring.
  10. Menneskelige lover og bud føder mord og ondskap, og det onde brer seg og tar overhånd, slik at mennesket ikke lengere kan ha kontroll over det.
  11. Lover og bud har da kun verdi, om de er fremkommet av visdom og altså er logiske.
  12. Men logikken forutsetter viishet og innsikt.
  13. Menneskelover og Menneskebud er uten kraft om de ikke er grunnet på Skapelsens lover, liksom også Guds lover er grunnet på disse, de som Han i sin viishet har stiftet.
  14.  

     

     

    Tankespråk om viishet

  15. Sannelig sier jeg dere: Visdom må være innlært ut fra Skapelsens lover, som mennesket vil oppfatte og forstå gjennom naturen.
  16. Men om mennesket ikke tenker og søker, da vil det ikke være i stand til å nå frem til visdom, og det forblir en narr.
  17. De vise jamrer seg ikke over tapte ting, og ikke over de døde eller det som har skjedd tidligere.
  18. Men narrene gråter over ting, som ikke er verd å gråte over, slik at de dermed forstørrer sine bekymringer og øker nøden og elendigheten.
  19. Den som har nådd frem til visdom i rikt monn, og lever i henhold til lovene, han tillater ikke at noe skapt utsettes for en aldri så liten lidelse, om det er uten feil.
  20. En narr og en dåre, som ikke behersker sine sanser, betrakter skader som fordeler og fordeler som skader, og tror at stor lidelse er glede.
  21. Derfor, at menneskene ikke følger visdommen og ikke søker kunnskap og ikke forstår lovene, så fødes i dem ufornuft og laster.
  22. De vanerede, de dumme, de surmulende, de grådige, de gemene, de råe og de rasende, alle skades de slik, at de blir svakere i ånden.
  23. Om mennesket daglig på passende måte mottar kun en liten del av visdom i sin ånd, så vokser det, liksom månens foranderlige lys under den lysere delen av måneden.
  24. Viishet er menneskets høyeste gode, og opphavet til viljen og kontrollen over kjærlighet og lykke, men alt dette er meningsløst uten åndens kraft.
  25. En narr, som venter på skjebnen og slår seg til ro uten å være virksom, han går mot skam og skade, liksom en leirkrukke som ikke er brent som blir lagt i vann.
  26. Den som passer på en melkeku får stadig melk; den høster også rikelig med frukt, som pleier visdommen og utnytter den gjennom åndens kraft.
  27. Enhver av Skapelsens lover bør man legge merke til, og har man funnet den skal man ta den til seg og leve etter den, for lovene er den største visdommen.
  28. Det finnes ikke noe øye, som måler seg med visdommen; ikke noe mørke, som måler seg med uvitenheten; ingen vold, som måler seg med åndens styrke, og ingen terror, som måler seg med det åndelige armod.
  29. Det finnes ingen høyere lykke enn visdommen, og ingen bedre venn enn kunnskapen, og ingen annen befrier enn åndens kraft.
  30. Den som besitter forstanden, må forstå min tale, slik at den blir vis og kunnskapsrik.
  31.  

     

     

    Saulus vranglære

  32. Men da Immanuel hadde avsluttet sin tale, se, da trådte det frem til ham en mann som het Saulus, og han sa:
  33. "En ny lære preker du, og den er meg fremmed fra første begynnelse. Dum synes meg den, og også din ånd synes meg å være forvirret."
  34. Men Immanuel sa: "Hvorfor sier du meg, at jeg skulle være forvirret i ånden, når det er du selv som er forvirret i ånden.
  35. Sannelig sier jeg deg: Så sant som at du er Saulus og forfølger meg og mine disipler for min læres skyld, så kommer du til å få forandret din oppfatning.
  36. Heretter skal du siden hete Paulus, og dra ut i alle vindretninger og gjøre bot, for at du har kalt min lære falsk, og min ånd forvirret.
  37. Men du kommer også å dra på deg stor skyld, fordi du gjennom din uforstand oppfattet min lære feil, og også preker den feilaktig.
  38. Din tale skal bli villedende, og verden i alle vindretninger skal bli underkastet og slaver under den falske læren.
  39. Således kommer du med din falske lære å la hellenernes land å bli undertrykt av en ulykkes bringende kult, og også kommer du til å la dem kalle meg "den salvede".
  40. For din uforstand skyld kommer man å kalle meg Jesus Kristus, som betyr den salvede.
  41. Og for din uforstand skyld skal det flyte menneskeblod gjennom dette navn, så mye, at kar ikke kan romme det.
  42. Enda forfølger du meg og mine disipler for min læres skyld, men snart kommer den tiden , du forandrer mening.
  43. Når du treffer meg på nytt, og tror, at du har et gjenferd foran deg.
  44. Sannelig sier jeg deg: Liksom mange andre kommer du til å ha stor skyld i, at mine lærer blir forfalskede, og menneskene bygger opp falske kulter.
  45. Men du kommer til å være grunnsteinen til den ufornuft, som leder til, at man skal kalle meg "Jesus Kristus" og "Frelseren" i en falsk kult."
  46. Og Immanuel blev vred, grep en kjepp og jaget bort Saulus.
  47. Men Saulus slo seg sammen med farisèer-sønnen Juda Iharioth og de rådslo om, hvordan de skulle kunne fange Immanuel og overlevere ham til bødlene, for hele hans sinn glødet av hevnlyst.
  48.  

     

     

    Å drepe seg selv

  49. Men da Saulus hadde gått derifra, kalte Immanuel sammen sine disipler og talte til dem og sa: "Dere vet, at om to dager er det påske, og jeg skal utleveres til domstolen, slik at jeg blir korsfestet, som er bestemt, så jeg skal lære av det.
  50. Men min forræder kommer å være Juda Iharioth, farisèer sønnen, for hans sinn trakter bare etter gull og sølv, gods og eiendeler.
  51. Så han kommer til å forråde meg for tretti sølv mynter, ettersom han er ført vill av sin fars eiebegjær.
  52. Men hans glede over sølv myntene kommer ikke å bli langvarig, for hans sinn er vaklende og foranderlig, slik at han snart vil kjenne, at skyld hviler på ham.
  53. Men da Juda Iharioth har mistet motet og er deprimert, kommer han til å legge sitt belte rundt halsen og henge seg i en gren.
  54. Sannelig, sannelig sier jeg dere; Selv om Juda Iharioths selvmord synes rett, så er det dog urett.
  55. For visselig eier mennesket en fri vilje over seg selv, men det har ingen rett til å bestemme over sitt liv eller sin død.
  56. Lovene foreskriver, at mennesket skal leve sitt liv til dets slutt, slik at dets ånd på denne måten fullbyrdes.
  57. Men går det rettferdigheten i forveien gjennom selvmord, så avviker det fra loven, og bryter mot Skapelsens plan, og også Skapelsens lov.
  58. Innse ut av dette, at mennesket har ingen rett å bestemme over det egne livet og sin egen død.
  59. Det har bare rett over måten å leve, men ikke over selve livet, og heller ikke over døden.
  60. Så sier lovene, at det finnes ingen hensikt eller tilfelle, da et selvmord er forsvarlig.
  61. Og ikke heller skal et selvmord få utføres gjennom en tredje hånd, det vil si gjennom en leid morder og barmhjertighets morder.
  62. Hvor mye skyld et menneske enn samler på seg, og hvor stor lasten og byrden enn er, så har det enda ikke noen gang rett til å selv bestemme over sin død.
  63. Om enn Juda Iharioth altså begår en stor forbrytelse, får han enda aldri ta seg retten, å bestemme over sitt liv og sin død.
  64. Enhver skyld og en hver feil er en vei til erfaring og innsikt, hvor ånden fullbyrder seg.
  65. Men om mennesket flykter unna en skyld eller en feil gjennom selvmord, så går det glipp av innsikter, og det må da erfare dem i et annet liv.
  66. Men dermed forlenges utviklingsforløpet for åndens fullkommenhet, hvilket ikke er Skapelsens vilje.
  67. Selvmord er på en eller annen måte feighet, og det krenker også Skapelsens lover."

 

 

 

KAPITTEL 27

 

Disiplenes opprørthet

  1. Men da Immanuel hadde avsluttet denne tale, ble disiplene opprørt og sa: "Hvorfor fanger vi ikke Juda Iharioth og steiner ham, slik at han ikke kan forråde deg?"
  2. Men Immanuel ble da vred og sa: "Forstår dere ikke, hva jeg har forutsagt til dere, at jeg skal bli korsfestet, så jeg vinner en bestemt erfaring?
  3. Hvordan kan dere tillate dere å ville forakte lovenes bestemmelser, når det er så bestemt?
  4. Slik som jeg går min vei, slik kommer et hvert menneske å bli tvunget til å gå sin vei.
  5. Sannelig sier jeg dere: Om jeg ikke skulle følge min bestemmelse, hvordan skulle jeg da kunne utføre min oppgave, som kommer til å føre meg til India?
  6. Dere motløse og tvilere: Hvordan har jeg ikke forsøkt å lære dere sannheten, og enda så innser dere den ikke.
  7. Hvorfor skulle det da kunne være så vanskelig å begripe, at dere kommer til å forfalske min lære etter min bortgang, og spre den for alle vinder som feilaktig lære og falsk kult.
  8. Slik at verden i alle vindretninger skal ledes vill og gjenlyde av en uriktig læres forkynnelse.
  9. Mange av dere skal bære skylden for, at menneskene ikke blir klar over sannheten, slik som jeg dog har lært dere den.
  10. Sterk gjenklang kommer dere å møte i verden for deres falske lærer, de som dere sprer,
  11. Tross at dere ikke har forstått mine ords visdom og sannheten i mine lærer.
  12. Dere er slått av blindhet, liksom folket, slik som profetene har forutsagt om denne menneskerasen.
  13. I og med at jeg har oppfylt min misjon hos denne menneskerase, og ikke kunne lære den innsyn, ettersom den tenker mot fornuften,
  14. Så gir jeg meg også herifra, til de begge andre menneskerasene i Norden og Østen, for også de skal tilbys sannhetens lære.
  15. Liksom denne rase står under Guds ledelse, så står også de to andre under Ham, for Han er de tre menneskerasenes hersker.
  16. Som Guds profet har jeg blitt sendt hit i henhold til hans vilje, for å undervise de tre menneskerasene i den nye læren.
  17. Altså må jeg gå min vei, slik som det er bestemt av Gud, så jeg tjener Hans vilje og Hans lover, liksom Gud selv tjener Skapelsens lover."
  18.  

     

     

    I Betania

  19. Og Immanuel avsluttet sine tale og begav seg i vei til Betania, til Simons hus, den spedalske.
  20. Se, da trådte en kvinne frem til ham, som hadde et glass med dyrebart vann, og hun strøk det på hans hode, da han satt til bords.
  21. Men da hans disipler så dette, ble de vrede og motvillige og de sa: "Hva skal det være godt for, dette sløseri?
  22. Dette vannet kunne ha blitt solgt dyrt, og gitt middel til de fattige."
  23. Men da Immanuel hørte dette, irettesatte han kraftig sine disipler og sa: "Hva angår denne kvinnen dere? Mot meg har hun gjort en god gjerning, for hun tror på min lære og viser sin takknemlighet, for ingen ting er for dyrt for henne.
  24. Denne kvinnen har blitt vis, og hun lever etter Skapelsens lover, derfor takker hun meg med det dyrebare vannet.
  25. Men hennes takk skal bli bestående, og hennes handling skal bli omtalt i hele verden fra nå av.
  26. Sannelig sier jeg dere: Der min lære prekes i hele verden, enten falsk eller sann, der kommer man også til å huske hva hun har gjort.
  27. Men liksom minnet av henne holdes levende under lang tid, så kommer også en falsk anklage om at en av dere skulle ha forrådet meg også å bli husket.
  28. I den tiden vi er til sammen her, smir farisèer-sønnen Juda Iharioth i Jerusalem onde planer mot meg, for å kunne forråde meg til yppersteprestene.
  29. Mens vi er forsamlet her, spør han yppersteprestene hvor mange blodpenger de byr for meg.
  30. Og tretti sølvmynt byr de ham, for at de skal kunne fange meg gjennom ham.
  31. Mens de holder på å smi sammen dette komplottet, så forbereder de også onde planer mot en av dere, for å ha en skyldig foran folket.
  32. Når farisèer sønnen Juda Iharioth på denne måten utleverer meg til bødlene, skal min disippel Judas Ischarioth bli utpekt som forræder.
  33. Slik at det for folket skal hete: Se, disse villfarne er uenige innbyrdes, for den ene forråder den andre. Hvordan skulle da Immanuels lære være sann?
  34. Men ettersom farisèer sønnen Juda Iharioth og min disippel Judas Ischarioth har nesten identiske navn, så kommer yppersteprestenes løgn å lykkes helt fra begynnelsen."
  35.  

     

     

    Det siste måltidet

  36. Men det hendte under det usyrede brødets første dager, at Immanuel sa til sine disipler. "Gå inn i byen til noen, og si ham: Immanuel vil si deg: Jeg vil feire en siste måltid hos deg til sammen med mine disipler, for se, påsken er nære forestående."
  37. Og disiplene gjorde som Immanuel hadde befalt; og de forberedte måltidet.
  38. Og da de satt og spiste sa han: "Se, den tid er nære, da jeg må ta på meg den tunge byrden.
  39. Jeg skal i sannhet gjennomgå det, som profetene har skrevet om meg;
  40. Men dog skal jeg bare være halvdød og utstå store smerter, men bekymre dere ikke om meg, og vær ikke redde.
  41. Sannelig sier jeg dere: Fra og med nå skal jeg ikke drikke av vinstokkenes viner eller spise av brødet enda frem til den dag, da jeg atter spiser og drikker med dere.
  42. Når jeg er oppstanden fra halvdøden, etter å ha ligget i tre dager og tre netter i graven."
  43. Men da de spiste, tok Immanuel brødet og brøt det og ga det til disiplene og sa: "Ta og spis; Kroppen behøver næring i nød og sorg også."
  44. Og han tok kalken, gav dem den og sa: "Drikk alle sammen ut av den; Strupen tørster også en kald og regnfull dag.
  45. Sannelig sier jeg dere: Ikke sulter og tørster den vise etter alle mulige ting, på grunn av det som må skje.
  46. Men en narr sulter og tørster av ufornuft og sinne mot det som ikke kan unngåes.
  47. Og sannelig sier jeg dere: Ettersom dere ikke forstår mine ord, og derfor tar anstøt,
  48. så kommer dere i denne natt å irritere dere på meg, da deres forstand enda ikke alltid er opplyst av kunnskap.
  49. Men da jeg står opp fra graven, vil jeg gå foran dere til Galilea, for at dere skal innse sannheten i mine ord.
  50. Visdom har jeg lært dere og sannheten, men dere er enda tvilende og tror meg ikke.
  51. Dere nedtrykte og av liten tro; hvor forskrekket og forvirret skal dere ikke bli, når jeg atter møter dere etter halvdøden!"
  52. Men Petrus svarte og sa til ham: "Selv om alle andre irriterer seg på deg, så kommer aldri jeg til å gjøre det."
  53. Men Immanuel sa til ham: "Sannelig sier jeg deg: Du er den verste, for i denne natt, før hanen galer, skal du tre ganger ikke ha villet vedkjenne meg."
  54. Og Petrus nektet og sa: "Aldri skal det skje. Og om jeg så må dø med deg, så skal jeg aldri fornekte, at jeg kjenner deg."
  55. Og det samme sa alle hans disipler, og de trodde ikke hans ord.

 

 

 

KAPITTEL 28

 

I Getsemane

  1. Da de siden forlot huset i Jerusalem, gikk Immanuel med sine disipler til Getsemane, som tilhørte en mann, som var vennlig innstilt til Immanuel.
  2. I den store hagen sa han til sine disipler: "Sett dere her, mens jeg går for å egne meg til mine tanker."
  3. Og han tok med seg Petrus og de to sønnene til Sebedeus og begynte å sørge og tvile, for han var engstelig.
  4. Og han sa til dem: "Se, riktig nok er jeg vis og har en omfattende kunnskap, men enda er jeg engstelig for det som skal komme, for det er typisk for mennesket.
  5. Mitt sinn er bedrøvet inn til døden; bli derfor hos meg og våk over meg, slik at jeg ikke føler meg alene,
  6. For det er letter å bære en lidelse når man er to eller tre, heller enn å være alene.
  7. Om Gud vil, må denne kalk gå meg forbi, dog ikke som jeg vil, men må hans vilje skje, for Han har bestemt det slik for meg."
  8. Men da han talte slik, kom Judas Ischarioth til dem og sa: "Hør hva jeg har å si: Der borte ved bymuren foregår det ting under murens skygge, hvor jeg nettopp så avskjermet lys."
  9. Men Immanuel sa: "Det er nok håndlangerne som Juda Iharioth leder, for i hemmelighet har han fulgt etter oss hit, for å forråde meg."
  10. Og han gikk bort et stykke, falt ned på sitt ansikt og gråt og sa: "Om det er mulig, måtte denne kalk gå meg forbi; dog ikke som jeg vil, men skje lovens bestemmelse, slik at jeg kan bli opplyst i denne hemmelighet."
  11. Og han kom tilbake til sine disipler og fant dem sovende og sa til Petrus: "Kan dere ikke våke en time med meg, så jeg slipper å være alene i min tunge stund?
  12. Våk og vær stor i ånden, slik at dere ikke blir utsatt for fristelse! Ånden er nok villig, men kjødet er svakt."
  13. En andre gang gikk han igjen bort, falt ned på sitt ansikt og sa: "Om det ikke er mulig, at denne kalk går meg forbi, så drikker jeg den, for å bli opplyst i denne hemmelighet, og fullføre min oppgave i fjerne land."
  14. Og han kom tilbake, og igjen fant han disiplene sovende, og bare Judas Ischarioth våket med ham.
  15. Og så forlot han dem og gikk enda en gang bort og falt ned på sitt ansikt for tredje gang og gråt bittert og sa: "Hvor engstelig er jeg ikke, tross at jeg vet, at jeg må gå den veien som er bestemt for meg.
  16. Hvor villig er ikke ånden, og hvor svakt er ikke kjødet, som frykter smertene."
  17. Og han skalv i hele kroppen, og dråper av blod rant fra hans årer på grunn av hans frykt.
  18. Rød i ansiktet kom han til sine disipler og sa til dem: "Vil dere sove eller hvile, eller vil dere vake med meg? Se, tiden er kommet, da jeg skal utleveres i hendene til håndlangerne.
  19. Stå derfor opp og la oss gå. For se, bødlene kommer."
  20.  

     

     

    Tatt til fange

  21. Og mens han enda talte, se, da kom Juda Iharioth, farisèer sønnen, og med ham en stor skare folk med sverd og stenger, fra yppersteprestene og folkets eldste.
  22. Og Juda Iharioth hadde gitt dem et tegn og sagt: "Se, jeg smigrer ham og fører ham bak lyset, som om jeg skulle angre mitt liv.
  23. Som tegn på falsk smiger gjelder et kyss. Og se, den som jeg kysser, den er det; grip ham."
  24. Og øyeblikkelig trådte han frem til Immanuel og sa: "Vær hilset du, mester, som får meg til å angre mitt gamle liv, slik at jeg fra nå av, vil følge din lære."
  25. Og straks rørte han ved Immanuel og kysset ham.
  26. Men Immanuel sa til ham: "Min venn, hvorfor har du kommet til meg for å fortelle en løgn, for i ditt sinn brenner forræderiet."
  27. Da trådte håndlangerne frem til dem, og de la hendene på Immanuel og grep ham.
  28. Og se, en i skaren forandret raskt sitt sinn og holdt med Immanuel, for han kjente anger.
  29. Han rekte ut sin hånd og dro sitt sverd og slo etter en av yppersteprestenes tjenere, og hogg av ham et øre.
  30. Da sa Immanuel til ham: "Stikk tilbake sverdet på sin plass, for den som tar til sverd uten å være i nød, han skal drepes av sverd.
  31. Eller mener du, at jeg ikke kunne ha flyktet før deres skare kom?
  32. Men hvordan kunne jeg ha gått min vei, om jeg hadde gjort dette mot dem?
  33. Og denne ene vendte seg bort og gråt, og han sprang derifra og var aldri mer å se.
  34. Men etterpå sa Immanuel til skaren: "Dere har gått ut som til en morder, med sverd og stenger, for å fange meg.
  35. Det hadde dog vært en enkel sak for dere å fange meg i byen, har jeg ikke daglig sittet i tempelet og har jeg ikke undervist, og dere har ikke grepet meg.
  36. Dere hyklere, dere må ha vært redde for folket, derfor kommer dere til meg som tyver om natten, for å kunne kaste meg i fengsel i mørke og utenfor syne av folket.
  37. Sannelig sier jeg dere: Mørket skal bli lys, og i alles munn skal det snakkes om deres gjerning, slik at dere blir brennmerket for lang tid fremover."
  38. Men da tok Simeon til orde og sa: "Så dum din tale er og full av løgner, for hvorfor skulle vi være redde for folket?
  39. Falskhet har du lært folket og kalt våre lover løgnaktige, hvorfor du må straffes.
  40. Nok har du tenkt over, hvorfor man ikke fanger deg og har ført deg for retten, men du har tatt feil om dette,
  41. For en blant dem som var med deg, hadde ikke samme mening som deg, og han forrådet deg for tretti sølvmynt. Nemlig Judas Ischarioth."
  42. Men Immanuel svarte og sa: "Sannelig sier jeg deg: Det kan nok lykkes deg foran folket å beskylde Judas Ischarioth for forræderiet mot meg, men sannheten skal komme frem og være i en hver manns munn.
  43. At Judas Ischarioth ikke er min forræder, men din sønn, Juda Iharioth, som bærer sin farisèer fars navn."
  44. Da ble Simeon Iharioth, farisèeren, rasende, gikk frem til Immanuel og slo ham med knyttneven i ansiktet, da han fryktet hans ord.
  45. Men da dette hendte, forlot disiplene Immanuel og flyktet.
  46. Men de, som hadde grepet Immanuel, førte ham til ypperstepresten Kaiphas, der de skriftlærde, farisèerne og folkets eldste hadde samlet seg, for de ville dømme ham.
  47.  

     

     

    Immanuel foran det høye råd

  48. Men yppersteprestene og det høye rådet søkte falske bevis mot Immanuel, for å kunne drepe ham.
  49. Og enda mange falske vitner trådte frem, fant de dog ingen.
  50. Til slutt trådte to frem og sa: "Han har sagt: At Gud ikke skulle være Skapelsen, men et menneske som du og jeg, og han sier også,
  51. At han skal være født av en Guds vaktengel med navnet Gabriel."
  52. Og ypperstepresten sto opp og sa til Immanuel: "Svarer du ingenting på det, som disse to vitner i mot deg?"
  53. Men Immanuel tidde og lo mykt. Og ypperstepresten sa til ham: "Jeg sverger ved den levende guden, at du sier oss, at du skulle være født av engelen Gabriel, som er en Guds engel, slik som skriftene har bevart det."
  54. Immanuel sa til ham: "Du sier det. Men jeg sier deg også, at Gud ikke er Skapelsen, men Han er Herren over de tre menneskerasene, som ble skapt gjennom hans vilje.
  55. Gud har kommet ut i fra universets vidder, og har brakt verden under sin vilje. Og Han er den høyeste keiseren for disse tre rasene.
  56. Hvor det ene er her i dette landet, det andre i Østen frem til India, og atter et annet i Norden, fra de hornbærende kongenes(de senere vikingers- o.a.) - land og frem til havet, der de isbelagte fjellene skyter opp av vannet.
  57. Men det finnes syv menneskeraser, som bor i alle vindretninger, fra den ene enden av jorden til den andre.
  58. Og Gud er også Herre over dem, om enn de tjener andre guder, som ikke heller er av denne jorden.
  59. Men om dere holder Gud for å være Skapelsen, så tar dere feil, og krenker sannheten.
  60. For som dere og jeg er mennesker, så er også Gud menneske, bare åndelig så mye høyere stående enn de rasene som Han har skapt.
  61. Gud og Hans himmelsønner er av andre menneskeraser, som har kommet hit fra stjernene i sine metalliske maskiner.
  62. Over Gud og Hans himmelsønner, som er vaktenglene, står Skapelsen,
  63. For Skapelsen alene er den umålbare hemmelighet, som føder livet, og den står umålbart langt over Gud.
  64. Innse sannheten i denne lære, slik at dere oppnår kunnskap og visdom i sannhet."
  65. Da rev ypperstepresten i stykker sine klær i vrede og sa: "Han har spottet Gud, Skaperen. Hva behøver vi mere for bevis? Se, nå har dere hørt hans gudsbespottelse.
  66. Hva synes dere han fortjener?" De svarte og sa: "Han er skyldig til døden."
  67. Da slo de ham med knyttnever og spyttet ham i ansiktet.
  68. Og noen slo ham bakfra og sa: "Si oss, store viishetskonge og du sønn av en himmelsønn, hvem er det som slår deg?"
  69. Men Petrus hadde fulgt etter Immanuel og skaren og gjemte seg blant folk, som kikket gjennom portene og vinduene, - han så hva Immanuel gikk igjennom.
  70. Men da trådte en pike frem til ham og sa: "Er ikke du en blant dem, som er disippel til denne Immanuel fra Galilea?"

(her til kap.29)


link til del 3

link til del 1