MOSQUITO MOT TYSK DESTROYER            

                                                                                                 

September 1942

 

kl 5.10.: Det var en kald morgen over sør England. Vi hadde nettopp vært på briefing og var på vei mot de tolv Mosquitoene som sto der foran en hangar. Jeg og Joe som var navigatør klatret inn i cockpiten på flyet vårt. Alle Mosquitoene startet motorene. Vi ga full gass og vips var vi i luften. Alle de tolv Mosquitoene la seg i tett formasjon og vi satte kursen mot øst. Etter tre minutter var vi over kanalen. Vi fløy i ca 10 fot så vi snittfløy båter som sto i veien for oss. Det eneste vi kunne få med oss i denne voldsomme farten var skip og bølgetopper som raste forbi oss. Etter 5 til 6 minutter med denne lavflygingen kunne vi se den tyske havnen foran oss, og når vi kom enda litt nærmere begynte luftvernskytset å reagere og prosjektilene haglet mot oss og vi måtte fly i sikksakk for å ikke bli truffet. Jeg valgte ut en destroyer som lå ca 900 fot foran meg. Og bare et par sekunder etterpå kunne jeg slippe bombene over den. Og da ble luftvernskytset enda mer hissig, sporlys-granatene fløy bare 3-4 meter fra venstre ving. Vi sirklet over havnen mens de andre bombet sine mål.

Plutselig så jeg en Mosquito bli truffet av en kraftig granat i den høyre vingen. Og flyet gikk rett i vannet med et stort plask. Nå kunne jeg se to destroyere, en krysser og et slagskip som brant. Mosquitoene angrep en etter en og snart kunne vi sette kursen mot England. Nå angrep det siste flyet og traff en krysser midt i skroget. Vi la oss i formasjon igjen og fløy vestover. Etter noen minutter fikk vi øye på åtte FockeWulf 190 med kurs mot England ca 3000 fot til venstre for oss. De lå å lurte like over vannflaten. Tyskerne oppdaget oss og brøt formasjonen. Vi stupte etter dem. Jeg strevde med å få en FockeWulf i siktet og endelig lå den der. Jeg fyrte løs med de fire 20mm kanonene i fronten. FockeWulfen eksploderte 300 fot foran oss. Plutselig hang tre tyskere på halen av oss og pepret inn i skroget. Jeg dro stikka fra meg og Mosquitoen vår stupte ned mot vannet. Nålen på fartsmåleren gikk oppover mot 700km/t og når den viste 750 km/t la jeg flyet i en brå venstresving Og FockeWulfene klarte ikke å holde svingen så de ble borte.

Jeg så en Mosquito i dogfight med en FockeWulf. Tyskeren hang på mosquitoen og pepret inn i høyre ving på flyet. Til slutt gikk Mosquitoen i vannet. En FockeWulf fløy inn i siktet mitt og når den var 1000 fot fra oss skjøt jeg en kort salve rett i motoren på flyet. Granatene skadet FockeWulfen og tyskeren flyktet inn i skydekket. Plutselig kjente jeg prosjektiler som slo inn i flyet. Og når jeg så ut på høyre ving så jeg at motoren sto i brann. Jeg svingte flyet brått til venstre. Men tyskerne hang på. Jeg kjente en kort salve som slo inn like ved cockpiten og da så jeg Joe bøye seg fremover og han skrek høyt. Da så jeg at han var truffet i beinet. Jeg fikk litt panikk og ga han første-hjelpkofferten. Heldigvis kom to Mosquitoer som jagde vekk tyskerne. Jeg hjalp Joe med å knyte på en fille på beinet hans.

 Jeg meldte ifra til de andre at Joe var skadet og at vi måtte dra tilbake til England. Jeg fikk to Mosquitoer til å dekke oss. Jeg stoppet den ødelagte motoren og svingte inn i kompasskurs mot England. Så spurte jeg hvordan det gikk med Joe, han svarte: Forferdelig. Heldigvis fulgte ikke FockeWulfene etter oss. Det tok ikke mange minuttene før vi så Englandskysten ligge foran oss og hilse oss velkommen. Fem minutter senere, startet vi innflygingen på flyplassen. Jeg tok ned litt flaps og prøvde å ta ned hjulene men de gikk ikke ned. Vi måtte altså prøve en buklanding. Flyplassen lå ca 1000 fot foran oss. Jeg tok en titt på Joe, han hadde besvimt. Der kjente jeg vi traff bakken og flyet spratt ca 2 meter opp i luften igjen. Når flyet igjen traff bakken skled vi bare noen meter og stoppet. Jeg åpnet cockpiten og bar Joe ut av flyet. Etter noen uker på sykehus fikk Joe fly igjen.